Radionette og Tandberg – samarbeid eller fusjon?

Hvem hadde snakket med hvem? Som Radionettes eksportsjef ble jeg i 1970 invitert til et uventet, konfidensielt møte i Norges Eksportråd. Der ble jeg bedt om å svare på følsomme spørsmål. Det var to år før fusjonen mellom de to bedriftene ble en realitet.

Forord

Fusjonsforhandlingene var i flere måneder nærmest en to-manns-sak mellom styreformann, advokat Jens Chr. Hauge (1915-2006) i Radionette (styreformann i Radionette i vel ett år) og styreformann og adm. direktør, sivilingeniør Vebjørn Tandberg (1904-1978) i Tandbergs Radiofabrikk.

Forespurt om overtagelse

Allerede i april og mai 1971 ble det i møter mellom Vebjørn Tandberg og offentlig finansieringsinstitutt og i mai-møtet med industriminister Finn Lied (1916-2014) forespurt om Tandbergs Radiofabrikk var villig til å overta Radionette. Foranledning var at Tandberg hadde søkt om finansiering til bygging av en ny fabrikk for produksjon av båndopptakere på Skullerud i Oslo. Tandberg svarte at han hadde nok med sin egen bedrift og mente at det var sunt med to konkurrerende bedrifter i Norge. Radionette og Tandberg hadde den samme hovedbankforbindelsen – Kreditkassen. Banken var derfor fullt ut informert om den økonomiske situasjonen i begge bedrifter. Banksjef Tor Moursund (1927-1996) i Kreditkassen og Jens Chr. Hauge hadde god kontaktflate i banksaker om flere norske bedrifter.

Økonomiske problemer

Det kan samtidig opplyses at begge bedriftene allerede i 1968 hadde fått økonomiske problemer, hvor Radionette hadde de største vanskelighetene av de to fabrikkene. Selv om Jens Chr. Hauge i mai 1971 ikke var direkte involvert i hverken Radionette og i hvert fall ikke i Tandberg som flere i sine utgitte bøker har hevdet, kan det likevel være sannsynlig at Hauge var godt orientert fra visse hold om de skritt banker og myndigheter ønsket seg. Det var at Radionette og Tandberg burde slåes sammen eller i hvert fall opprette et nært teknisk samarbeid.

Fusjonen

I mai 1972 ble en fusjonsavtale mellom Radionette og Tandbergs Radiofabrikk undertegnet av Jan Wessel og Vebjørn Tandberg. En fusjon som varte i vel 6 år. Konsernledelsen i Tandberg slettet Radionette-selskapene i firmaregisteret høsten 1978. Kun Tandberg skulle bestå. Tandbergs Radiofabrikk ble slått konkurs julen 1978.

Et møte i Norges Eksportråd

Sannsynligvis var tanken om myndighetenes ønske om sammenslutning mellom de to bedriftene kjent i flere sentrale kretser. Jeg bygger denne antakelsen på hva jeg selv opplevde i møtet i Norges Eksportråd.

Jeg fikk i slutten av 1970 en telefonhenvendelse fra eksportutsending og sekretær for foreningen Norge-Amerika, avd.sjef Bjørn Kvisgaard, i Norges Eksportråd, Oslo. Han ba meg om å komme til et møte, hvor også visedirektør Iacob Chr. Prebensen skulle være til stede. Kvisgaard kjente jeg godt, men Prebensen bare ved navn.

Følsomme spørsmål

De ønsket å stille meg to følsomme spørsmål. Kvisgaard anmodet meg om ikke å meddele Jan Wessel om at jeg skulle på møte i Eksportrådet. Det var naturligvis en vanskelig anmodning å etterkomme. Jeg mente at jeg først fikk høre hva innholdet i de følsomme spørsmålene var.

Jeg møtte opp i Eksportrådet. Det ene spørsmålet gjaldt en forespørsel som Tandbergs Radiofabrikks tidligere representant i USA, Eric Darmstaedter, flere ganger hadde stilt til Bjørn Kvisgaard.

Overtok salgsselskap i USA

Eric Darmstaedter hadde 1. mai 1969 solgt og overdratt sitt salgsfirma Tandberg of America Inc. til Tandbergs Radiofabrikk. Tandberg hadde nå, som de hadde ønsket seg, fått sitt eget salgsselskap i Statene, styrt fra Oslo med en nordmann som daglig leder for Tandberg of America Inc.

Amerikanske krav

Det var Eric Darmstaedter som la grunnen til Tandbergs produkter i USA. Han betinget seg at Tandberg i Oslo skulle ha flere serviceteknikere (betalt helt eller delvis av Oslo?) hos Darmstaedter. Disse skulle sørge for pålitelig og rask etterservice av produktene, besvare spørsmål fra forhandlere, gå gjennom produktene når de ankom den lange transporten fra Norge. Båndopptaker består både av elektronikk og mekanikk, og er derfor et mye mer teknisk følsomt produkt enn for eksempel en radiomottaker. Trenger service for å fungere perfekt.

Skaffet god omtale

Darmstaedters vektlegging av etterservice og kontakten med anerkjente tekniske blader som foretok testing av produkter, hvor Tandbergs båndopptakere mange ganger skåret høyt. Resultatet av disse testene ble naturligvis brukt i markedsføringen av Tandbergs båndopptakere over hele verden.

Gikk med tap

Tjente Tandbergs Radiofabrikk penger i USA? Resultatet av mine undersøkelser flere år etter Tandbergkonkursen i julen 1978 viste at salget i USA ga 10 år med underskudd, som ble dekket av Oslo.

Ønsket samtale med Radionette

Saken gjaldt at Darmstaedter ønsket en samtale med Radionette om et produkt. Bjørn Kvisgaard hadde kviet seg for å kontakte Radionette om denne saken, men da Darmstaedter stadig etterlyste et svar, tok han derfor kontakt med meg om et møte og som passet sammen med deres andre spørsmål. Kvisgaard vegret seg på grunn av sin tilknytning til Tandberg i USA som eksportutsending i Norges Eksportråd. Kvisgaard kom i et dilemma nå som Darmstaedter ba ham om å introdusere ham for Radionette. En konkurrent til Tandbergs Radiofabrikk gjennom mange tiår.

Minibåndopptaker

Jeg ba Kvisgaard om å meddele Darmstaedter, når han kom til Norge, at han kunne ringe meg for å avtale et møte i Sandvika.

Dette møtet i Radionette-bygget i Sandvika ble en tid etter holdt sammen med en fra Radionettes laboratorium. Eric Darmstaedter viste frem en liten båndopptaker med to små spoler ved siden av hverandre, nærmest en spionbåndopptaker. Apparatet var noe mindre enn en hånd. Den var lett å skjule for eksempel i klær. Darmstaedter ønsket at Radionette skulle utvikle og produsere en tilsvarende minibåndopptaker og han opplyste at han kunne være med på å finansiere produktet.

Ikke kapasitet

Darmstaedter ble informert om at Radionette i flere år hadde sin én-spolete båndopptaker med FM-radio, beregnet for forbrukermarkedet, og at en forbedret utgave var under utvikling. (Produktet var Soundrecorder FM, tredje generasjon av den én-spolete båndopptaker). Radionette hadde ikke kapasitet til å utvikle andre typer båndopptakere. Dessuten var laboratoriene opptatt med å utvikle fargefjernsyn og stereoanlegg. Det ble med dette, et kort og greit møte, og noe mer hørte jeg ikke fra Darmstaedter.

Jeg regnet med at Darmstadter allerede hadde spurt Tandberg om de kunne konstruere og produsere denne lille båndopptakeren, som antakelig Tandberg avslo. Da ble Radionette neste steg for amerikaneren.

Radionette og Tandberg i ett selskap?

Det andre spørsmålet som Kvisgaard og Prebensen stilte meg på møtet, var om hvorfor ikke Radionette og Tandberg slo seg sammen til ett selskap. Jeg svarte at det hadde ikke vært samtaletema på avdelingssjefsnivå i Radionette, men hvis det skulle bli et tema, trodde jeg at de ansatte i Radionette ikke ville ha noe særlig imot det. I Radionette hadde vi imidlertid det inntrykket at Jan Wessel og Vebjørn Tandberg så å si ikke snakket sammen, bortsett fra på møter i fabrikant- og leverandørforbundene. Det hadde gjennom årene noen ganger vært telefonkontakt på faglig nivå mellom salgssjefene for Norge i de to bedriftene. Vi, i Radionette, hadde videre inntrykk fra Radionettes norske salgsapparat, at Tandberg-folk så seg selv som verdensmestre i sin bransje og var seg selv nok.

Radionette-grunnlegger ikke informert

Jeg fortalte ikke Jan Wessel om siste del av møtet i Eksportrådet. Hvis jeg hadde gjort det, ville det sannsynligvis ha ført til sterke reaksjoner fra Wessels side, kanskje også med angrep på Eksportrådets ledelse. Wessel kunne hatt grunn til det, men det hadde kanskje ført til en meningsløs huskestue. Jeg mente det var best å holde munn i en så følsom sak i spørsmålet om å gå sammen med konkurrenten Tandberg.

Noen har snakket sammen?

I ettertid, da den offisielle meldingen om fusjonen ble en realitet i mai 1972, husket jeg naturligvis møtet i 1970 med Kvisgaard og Prebensen i Norges Eksportråd. Jeg mener fremdeles at spørsmålet om å slå sammen de to bedriftene ikke var et tilfeldig spørsmål fra Eksportrådets side.