Var konkursen i Tandbergs Radiofabrikk høyst unødvendig?

Bedriften var på det tidspunktet, dvs. fra 30. mars 1978, eid av Staten v/Industridepartementet. Altså konkurs i statens eie. Denne konkursen måtte komme, fordi nye likvider og kreditter var ikke å få tak i.

Likviditetskrise

I de siste måneder var det likviditetskrise i Tandberg. Det var til og med vanskelig å utbetale lønninger til ansatte. Staten ville ikke sette ut i livet en ny redningsaksjon som kunne ha kostet samfunnet flere millioner. I flere år hadde Tandberg mottatt offentlig støtte på mangfoldige millioner. Nå satte Staten punktum for flere statlige støttetiltak.

To bostyrer

Bostyret til Tandbergs Radiofabrikk ble ledet av bobestyrer h.r. advokat Fredrik M. Bugge. Det var to bostyrer med to bobestyrere. Det andre bostyret var for selskapet Tandberg Radionette (det norske salgsselskapet for Tandberg- og Radionette produktene), bobestyrer h.r. advokat Jonas W. Myhre.

Flere ansatte på avdelingssjefsnivå innen økonomi og regnskap, både fra Tandberg og Radionette, ble midlertidig ansatt i bostyrene for å gi assistanse til advokatene. En omfattende, komplisert og krevende konkurs. Konkursen rammet i underkant 2000 ansatte. (I glanstiden ca. 3.200 ansatte).

Dokumenter i diverse arkiver

Nå, 44 år etter konkursen, har det ikke vært mulig for meg å finne frem til inntekts- og utgiftstallene i bostyrene. De finnes vel, skulle jeg tro, men det vil sikkert være en stor og krevende oppgave å få frem tallene. Dokumentene ligger kanskje i diverse arkiver, private, offentlige og i banker. Jeg har ihvertfall ikke lyst til å bruke tid til dette omfattende detektivarbeidet. Men jeg synes temaet er interessant og spennende som jeg i artikkelen har kalt: Analyse. Egentlig en liten, men begrunnet analyse, en avsløring, hvor andre tilhørende temaer kommer inn, og store beløp plassert i bank.

Alle kreditorene fikk sitt

Det er flere år siden jeg tenkte over hva hovedgrunnene kunne være til at konkursboet til Tandbergs Radiofabrikk ga så god dividende. Alle kreditorene, prioriterte og uprioriterte, fikk sine penger, også pensjonistene, inkludert meg, etter hvor mange år personen hadde vært ansatt i Tandberg.

Hvor kom pengene fra?

Naturligvis kom inntektene inn fra salget av tomme fabrikkbygninger (uten de ansatte som ikke lenger arbeidet der), apparater og deler, instrumenter, produksjonsutstyr, inventar og varemerker. Før konkursen var lønningene til de ansatte en betydelig utgift, slike utgifter var nå borte. To tall som jeg mener, er ganske korrekte: Salg av fabrikkbygninger som utgjorde 200 millioner kroner. Salg av varemerker, Radionette-varemerket til Elkjøp kroner 700.000. I tillegg kommer betydelig inntekter fra annet salg, tall jeg ikke sitter inne med.

Full dekning i Tandberg-boet

Konkursboet ble betalingsdyktig/solvent under bobehandlingen – en uventet og fantastisk opplysning - både for kreditorer og pensjonister. Det skjer sjelden i konkursbo.

I oktober 1984 offentliggjorde bobestyrer Bugge at konkursboet ga mer enn full dekning. Behandlingen av boet hadde gått greit for seg. Store midler kom raskt inn i boet, utbetalingene til kreditorene gikk senere. Store beløp satt inn i bank til høy innskuddsrente, opptil 16 prosent. Betydelige beløp i millionklassen til høy rente, ga gode inntekter som igjen bidro meget til kreditorer og pensjonister. Bostyret var flinke til pengeplassering i bank. Det ser ut til at noen som senere har satt Tandberg-konkursen i fokus, knapt kjenner til denne opplysningen, eller har sett for seg at rentepengene ville utgjøre en pen del av boets aktiva.

Bestikkelser i Midt-Østen

En detalj som ble behandlet i bostyret, var bilag som ikke fantes fra salg på Tandbergs eksportmarkeder. Det viste seg at det hadde vært bestikkelser/smøring i land i Midtøsten. Det var enkelte Tandberg-ansatte åpne om og nå krevde de å få utbetalt utlagte beløp av bostyret til Bugge. De det gjaldt fikk sine utlegg utbetalt, slik situasjonen var.

Telefonisk fikk jeg denne opplysningen som eksportmann i Radionette fra en jeg kjente i bostyret med ordene: Var det slik Tandberg opptrådte i enkelte land? Vedkommende var dessuten forferdet over at Tandbergs Radiofabrikk tydde til bestikkelser/smøring for å få sine produkter inn på enkelte markeder. Som sannsynligvis ikke var gjort egenhendig av den enkelte for egen økonomisk fordel. Tandberg-ansatte hadde fast månedslønn.

Offentlige bestikkelser for å få gjennomført salg under de mørke skyer som lå over Tandberg-bedriften, de salgsmessige og økonomiske, ble en ubehagelig sak under behandlingen i bostyret. I dag, og lenge før da, hadde det vært straffbart etter norsk lov!

Håpløst insolvent

Bostyrets innberetning 8. februar 1982 til Oslo Skifterett, skrev følgende (et utdrag): «Vi er ofte blitt spurt under bobehandlingen, både fra media og fra annet hold, om Tandberg-konkursen var nødvendig. Svaret er ja: bedriften var på ny håpløst insolvent i november/desember 1978».

Skulle ikke vært konkurs? Et spørsmål som har sirkulert i årevis: Var Tandberg virkelig konkurs da de ble slått konkurs? Bobehandlingen viste nemlig at alle kreditorer og pensjonister fikk sine penger. Var det den gang, julen 1978, helt feil av Staten å slå bedriften konkurs? Verdiene var der blant annet i bygningsmassen. Men Tandberg-konsernet med 2000 ansatte ga nytt underskudd (omtrent 90 millioner kroner) og nye likviditetsproblemer. Da var enden ikke vanskelig å se for eieren, Staten. Det viste Statens handlemåte: Konkurs.

Uten bygninger og mennesker

Både media og enkeltpersoner spekulerte i at Tandbergs Radiofabrikk ikke skulle vært slått konkurs i 1978. Men: Når bygninger og mennesker var borte i Tandberg, satt bostyret igjen med et stort beløp til fordeling. Da Tandberg-konsernet var i drift med 2000 ansatte var lønningskostnadene og andre driftsmessige kostnader der, og med nytt økonomisk underskudd. Etter oppsigelsene var ikke disse lønningskostnadene og de andre kostnadene lenger til stede. Uten tilgjengelige likvider var videre drift umulig!

Renteinntekter

Store renteinntekter. Etter salg av bygninger, apparater, produksjonsutstyr og inventar satt bostyret igjen med et stort beløp til å betale kreditorer og pensjonister fullt ut. Det er helt klart at de høye innskuddsrentene i bank bidro til de store betalingene til kreditorer og pensjonister samtidig med at booppgjøret pågikk i årevis.

Eierne tapte alt

De som ikke fikk noe, var aksjonærene som tapte alt. Det er dessverre en risiko som aksjonærer må bære når et foretak er konkurs. Jan Wessel var en av disse aksjonærene som tapte mange millioner kroner. Wessel mottok aksjer for 9 millioner kroner i Tandberg som betaling for Radionette i 1972. Rett nok solgte Wessel Tandberg-aksjer for omtrent to millioner kroner før konkursen: Han fikk dermed reddet noe av verdiene i sine Tandberg-aksjer.

Før konkursen til Tandberg julen 1978 - ble Radionette-bygget i Sandvika frigitt for salg - og de tre Radionette-selskapene slettet i firmaregistret i Bærum. Radionette gikk ikke konkurs, som flere senere har påstått.

Tidligere eksportsjef i Radionette, Fredrik C. Hildisch var ansatt i Radionette og senere i Tandberg.