Radionette-besøk i Japan og Australia 1975

De økonomisk sterke landene i verden hadde allerede innført fjernsynssendinger i farger. Nå sto Australia for tur. Alt i 1956 hadde dette store landet og kontinentet fått sendinger i sort/hvitt. Australia hadde valgt å bruke det tyske PAL-systemet i farger, men landet ønsket en liten forskjell mellom lyd og bilde, lik den som Storbritannia hadde. Det var enkelt for Radionette å produsere farge-TV til Australia med denne forskjellen. 

Handel med Japan

Det japanske handelsselskapet Unitec International, Ltd i Tokyo ved direktør Ryutaro Adachi hadde i flere år, fra midten av 1960-årene, hatt god kontakt med eier og direktør Jan Wessel i Radionette. Det var salg av små japanske reiseradioer med og uten cassette-opptakere og -avspillere. Det var produkter med varemerket NIVICO. Ryutaro Adachi hadde først sin base i Hamburg – Unitec International (Europa) GmbH - siden i Frankfurt og Paris.

Unitec International var et handelsselskap som markedsførte japanske produkter i flere land på vegne av japanske produsenter. Unitec produserte ikke varene. I Japan var det helt vanlig at handelsfirmaene markedsførte varene i utlandet. Flere ti-år senere ble det mer vanlig at japanske produsenter markedsførte varen i utlandet og fikk da selv direkte kontakt med importøren.

Victor-navnet

Da krigen i Østen var over i 1946, hadde amerikanske myndigheter bestemt at japanske myndigheter ikke lenger skulle få bruke Victor-navnet i navnet Japan Victor Company. Tidligere produserte Japan Victor Company grammofonplater i Japan fra det amerikanske selskapet RCA Victor, under RCA VICTOR-navnet. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor/Hawaii i desember 1941, stoppet USA naturligvis vareleveransene. Da Japan etter krigen kom mer på fote, ble det japanske varemerket forandret til NIVICO.

På slutten av 1960-årene kom Japan i et bredere samarbeid med amerikanske myndigheter. Da fikk Japan tillatelse til at VICTOR-navnet kunne brukes av det japanske selskapet: Japan Victor Company (JVC). Senere ble bare JVC-navnet brukt på produktene og i markedsføringen. Direktør Adachi klarte i løpet av noen år å få etablert det japanske merket Japan Victor Company (JVC) i Europa og i USA.

På japantur

Foranledningen til reisen til Japan var at Radionette skulle undersøke mulighetene til å finne japanskproduserte enheter, uten kabinetter: platespiller, stereo cassette-opptaker og stereo cassette-deck til Radionettes nye radio-stereo-linje som skulle markedsføres i 1977, produsert sammen med Radionette-stereo-radio og kabinetter i Sandvika. Produktene skulle være teknisk driftssikre og av høy kvalitet – til konkurransedyktige priser.

Det japanske selskapets direktør Ryutaro Adachi, ba forfatteren (eksportsjefen) om å velge ut de personene i Radionette som skulle være med på turen til Japan. Vi ble invitert av det japanske handelsselskapet til å besøke Japan, hvor Adachi var en av direktørene, bosatt i Europa. Det var han vi fortsatt hadde kontakt med. Da var Jan Wessels Radionette fusjonert med Tandbergs Radiofabrikk. 

Det japanske selskapet betalte flybillettene tur-retur Japan, hotelloppholdet i Japan og ellers alle våre utgifter der. Returbilletten for Hildisch via Australia og USA ble ingen ekstra utgift for Radionette. 

Mange år senere, etter konkursen til Tandberg i julen 1978, fortalte Adachi til meg at han mellom Tokyo og Europa hadde fløyet 5.000 ganger. Det viste hvor aktivt det japanske salgsapparatet var til å markedsføre sine elektroniske produkter.

Behold sikkerhetsbeltet på!

De som ble valgt ut og reiste til Japan var: lab-sjef for stereoproduktene, ingeniør Per Kopperud, ingeniør og designer Oddbjørn Grønnevik, testingeniør Torleif Madsen for «handelsproduktene» importert fra Japan, fabrikksjef Gunnar Haugen og eksportsjef Fredrik C. Hildisch. Vi ble fem personer som fløy med SAS fra Kastrup over Sovjetunionen med mellomlanding i Moskva. Da vi kom over Sibir, skjedde plutselig noe i kabinen. De av oss som ikke hadde sikkerhetsbeltet på, ble plutselig slengt opp mot bagasjehyllen, og falt omgående ned på sitt passasjersete. Ingen ble fysisk skadet. Hva hadde skjedd? Vi mottok ingen forklaring over høyttaleren. Da flyvertinnen kom tilbake, ble hun spurt, men kunne ikke opplyse hva årsaken var, bortsett fra at det var uheldig for passasjerene. Men hun anmodet alle å ha sikkerhetsbeltet på.

Dramatikk over Sovjet

Da vi landet på flyplassen i Tokyo var flyverne i avgangshallen. Vi kom i snakk med dem og spurte dem om hva som hadde skjedd over Sibir. Svaret var noe uvillig. Det var at et sovjetisk jagerfly hadde presset SAS-flyet til å forandre kurs. Over radioen hadde flyverne fått ordre om øyeblikkelig å gå mange meter ned i sin flykorridor. Det måtte omgående skje, ellers ville flyet bli skutt ned. Dette stupet nedover forårsaket at noen av passasjerene ble slengt opp mot taket. SAS-flyet hadde en bestemt korridor de holdt seg i, men når de fløy over Sovjet kunne noe uforutsett plutselig dukke opp, fortalte flyverne. De likte ikke å fly til Østen over Sibir fordi slike hendelser helt uventet kunne oppstå. 

Fine fasiliteter

Vi ble tatt hyggelig i mot på flyplassen av direktør Adachi sammen med privatsjåfør og kjørt til hotellet, The New Otani, som lå sentralt i Tokyo. Nå skulle vi sove før han hentet oss til neste dags fabrikkmøte. Neste morgen gikk vi en kort tur i hagen til hotellet. Der var det anlagt et stort basseng hvor det var karper som svømte rundt. Karpene var store og meget fargerike. Det var et flott syn. Det ble fortalt at denne sorten karpefisk kostet store summer å kjøpe. 

Møte på fabrikken

Fabrikkmøtene var hos JVC (casette-deck/opptakere) TAYA (platespiller med remdrift) og to andre mindre fabrikker for cassette-opptakere. Ved inngangen var det historisk utstilling som viste gamle gjenstander fra JVCs samarbeid med RCA Victor. Jeg hadde med gaver til sjefene vi forhandlet med. Det var krystallvase og norsk stabbbur i tinn med varemerket Radionette påskrevet. I tillegg hadde jeg kjøpt taxfritt på Kastrup hollandske cigarellos av merket Hofnarr. Jeg regnet med at de fleste som vi traff i Japan røkte, men kanskje ikke cigarellos. Det var noe utenom det vanlige å by på, mente jeg. Cigarillosene falt i god smak og ble en fulltreffer i så måte. 

Effektive

Ingeniørene Kopperud og Grønnevik opplyste på møtene hvilke tekniske krav de stilte for de nye japanske produktene. Japanerne kunne ikke love å etterkomme absolutt alle kravene, men ville forsøke. Når prototypene kom til Radionette, ville de to ingeniørene kontrollere produktene og eventuelt be om forandringer. Japanerne noterte ivrig kravene, og de ble til slutt lest opp som kontroll. Det vi la spesielt merke til i de japanske fabrikkene var raskt arbeid. I hotellet resepsjon var det det samme. En tydelig arbeidsforskjell mellom våre to land.

Kultur og lyntog

Den nest siste aftenen inviterte direktør Adachi oss til en tradisjonell opptreden med urgammel sang og dans av kvinner. Vi ble bedt om å sitte helt stille og ikke snakke oss i mellom under forestillingen, heller ikke å applaudere ved avslutningen. Den siste dagen ble vi invitert til å besøke byen Kyoto, Japans gamle hovedstad. Da kjørte vi med «Shinkansen», det berømte japanske hurtigtoget som den gang kjørte i rask fart, opptil 200 km/t. I kupeen var det en fartsskriver som vi stirret på da den viste 200 km/t. Vi var jo den gang vant med norske tog som kjørte i 60 km/t, så dette ble en stor begivenhet. I det fjerne så vi Fuji-fjellet, fascinerende syn sett med norske øyne. 

Varig vennskap

Dagen etter takket vi direktør Adachi for alt han hadde gjort for oss. Det ble et flott minne for livet og vi følte at vi hadde knyttet gode og fremtidige kontakter med de japanske fabrikkene som ville være verdifulle for Radionettes kommende produkter. 

Forfatteren har i flere tiår hatt personlig kontakt med Adachi. Han besøkte meg og min familie på Røyse sammen med sin kone og to døtre. Den videre kontakten har vært per e-post.

I 2015 kom en sørgelig melding om at Ryutora Adachi hadde gått bort etter en alvorlig sykdom. Hyggelig kontakt er opprettholdt mellom familien og meg.

Godkjent!

Da prototypene kom til Norge, ble de gjennomgått av laboratoriene i Sandvika. Prøvene ble godkjent, men det ble bedt om noen mindre forandringer. Det ble utført i Japan og nye prototyper ble sendt til Sandvika. Produktene var nå godkjent for produksjon i Japan og antallet ble bestilt. Apparatene kom med båt, og sluttproduksjonen i Sandvika kunne starte. 

Etter en kort tid ble det oppdaget feil på den rimeligste cassette-opptakeren, ikke den fra JVC. Resultatet ble at den japanske fabrikken straks sendte 5-7 ingeniører til Sandvika for å rette opp feilen. Feilene var ikke betydelige, men feilene hadde hendt i fabrikken i Japan. Da tok de ansvaret. Arbeidet tok en ukes tid i Sandvika. De LO-ansatte i produksjonsbedriften Jan Wessels Radiofabrikk Radionette sa mellom seg, omtrent dette. «Nå vet vi at selv japanerne også kan gjøre feil». En av japanerne het Suzuki. Navnet gjorde inntrykk på noen av nordmennene, siden et velkjent motorsykkelmerke het Suzuki. Da ble japanerens navn forbundet med merket. Var han slektning av eieren av merket? Tanken var ikke at Suzuki var et helt vanlig slektsnavn i Japan. 

Mimring og Mummi

Reisen og oppholdet i Japan var så spesiell at jeg inviterte de fire ansatte fra Radionette til lunsj på gården på Røyse. Det mente jeg at vi burde minnes over noe drikke og mat. Det ble noe snakk om de japanske fjernsynssendingene som gikk hele døgnet, og det store arbeidstempo som vi så i Japan. Ofte ble det finske programmet Mummitrollet sendt, mimret vi. Mummipappa og Lille My snakket naturligvis japansk. Det hadde vi noe moro av, og at jeg på hotellet i Tokyo ringte til de andre om morgenen og varslet om at Mummitrollet nå ble sendt. Telefoner så tidlig på morgenen var ikke alltid populære.

Møte med Australia

Jeg reiste videre alene til Melbourne for å besøke Radionettes kommende agent. Jeg ankom hotell Hilton i Melbourne 28. oktober 1975. Fra Tokyo fløy jeg med det australske flyselskapet Qantas med mellomlanding og bytte av fly i Sydney. Passasjerene ble en god stund sittende i flyet. Da kom en ansatt med 2 håndholdte metallflasker og sprayet innholdet, som var en gass, over oss passasjerer. Gassen var sannsynligvis et insektmiddel, luktet noe slikt. Det ble ikke nevnt hva gassen inneholdt, jobben ble kun utført. Dersom en skulle inn i Australia var det slik det var! Australierne er velkjent for å bruke en streng kontroll mot innreise av personer fra andre land for å beskytte sitt landbruk mot skade fra sopp og skadedyr. Landet har et stort husdyrhold av sau og kveg og produksjon av korn og frukter hvor det meste går til eksport. Landet er derfor avhengig av et sunt jordbruk.

Interessant marked

I 1975 innførte Australia faste fargefjernsynssendinger. Det var mange europeiske fabrikker som nå så Australia som et kommende betydelig marked. Eksportsjef Hildisch mente at det kunne være interessant å være med på dette markedet med Radionette farge-TV, og kanskje med stereo-radio produkter på sikt. Hva ville konkurransen fra nærliggende Japan bety etter hvert? Britiske produsenter ville tollmessig ha en fordel. Varer fra Storbritannia til Australia hadde en tollfordel på 10 prosent på grunn av at Australia var en del av «British Dominion». Det hadde Radionette fått merket seg med sin eksport til tidligere markeder i Afrika på grunn av britiske særrettigheter med gunstige tollavgifter. 

Bestillinger

Agenten i Melbourne hadde allerede mottatt to prøveapparater av den tidligere modellen Radionette CM6 med «tykk-hals-billedrør» og effektforbruk 180-220 watt, og ville på nyåret gi sin bestilling på noen tusen fargefjernsyn.

Bestillingen ble 3000 Radionette farge-fjernsyn med det nye «in-line-billedrør», Radionette CM7 med lavt effektforbruk 110 watt, som kom i 1976. Det var teknisk en moderne farge-TV apparat og kunne dermed konkurrere med de mest moderne farge-TV apparater i verden.

Levering skulle skje med skip fra Wilh. Wilhelmsen i 1977. Båtfrakten for farge-TV fra Oslo til Melbourne ble omtrent det samme som frakten fra Oslo til Nord-Norge, men tiden underveis til Melbourne ville være betydelig lenger. 

Satsing på Radionette

På ettermiddagen 28. oktober 1975 hentet direktør Nic. Michaelides meg på Hilton-hotellet i Melbourne. Han var noen år eldre enn forfatteren. Da vi ankom hans kontor i Melbourne arbeidet noen reklamehåndverkere, til forfatterens store overraskelse, på bygningens utevegg på to lange stiger med å male en reklame for Radionette med en fargerik sommerfugl med følgende tekst: «COLOR T.V. and HI-FI SYSTEM RADIONETTE Quality in the Scandinavian tradition». Michaelides pekte stolt på veggen og smilte til meg. Den 1. november var reklamen malt ferdig. Jeg tok foto av den under arbeidet og da den var ferdig malt. Likeledes foto av utstillingen av de to Radionette farge-TV modell CM6 og av direktør Michaelides, og foto av hans australske tekniker, også han greker som sin sjef. Det var tydelig at agenten for Radionette i Australia var seriøs og mente alvor med Radionette. Selskapet var fra slutten av 1960-tallet eneagent i Australia for et velkjent japansk batterimerke, og hadde dermed også forretninger med butikker i radio- og fjernsynsbransjen.

Registrert varemerke

Gjennom patentselskapet - J. K. Thorsens Patentbureau i Oslo - hadde jeg allerede bedt dem om å få registrert varemerket Radionette i Australia. Deres varemerkekontakt lå i Melbourne, så jeg besøkte selskapet og ble samtidig opplyst om at det ville gå i orden å få varemerket Radionette registrert som Radionettes eiendom. Da var en viktig sak ordnet for Radionette.

Blant Jaguar og Bentley

Radionettes kommende agent i Australia hadde kontor i et nyetablert forretningsområde i Melbourne. I denne gaten lå også kontor og utstillingslokaler til de velkjente og kostbare engelske bilmerker Jaguar og Bentley. Agenten til Radionette i Australia het Nic Michaelides. Han var gresk- og engelsktalende flyktning fra den greske delen av Kypros, der han hadde kjempet mot den tyrkiske okkupasjonen. På midten av 1960-tallet måtte han og kona flykte til Melbourne på grunn av sin illegale innsats, fortalte han til meg. De hadde nå to barn, en jente og en gutt. Jeg fikk et godt inntrykk av eneagenten. Det skjedde heller ikke noe prispress fra ham under samtalene. 

Hyggelig gjensyn

I Melbourne var det en messe som vi begge besøkte. Agenten var der en kort stund, han måtte tilbake på kontoret. På messen dukket plutselig en australier opp som jeg flere ganger hadde møtt på messer i København. Han var stadig på jakt etter nye agenturer, og da kunne messene i København være en god kilde. Det ble et hjertelig gjensyn, vi følte begge at vi kjente hverandre. Han var betydelig eldre enn meg. Han eide et agenturfirma i Melbourne hvor han hadde flere attraktive agenturer fra Asia og Europa. Jeg fortalte at Radionette nå sto i ferd med å markedsføre farge-TV i Australia. Han inviterte meg til lunsj på messens restaurant som jeg mottok med glede.

Et uventet tilbud

Under samtalen spurte han om hva jeg synes om Melbourne og om jeg hadde fått noe inntrykk av Australia og folket. Jeg likte det jeg hadde sett og mente at dette store landet ville ha en fin fremtid. Så kom noe helt uventet fra ham, som tydelig var hans baktanke med lunsjen: Kunne jeg tenke meg å flytte med min familie til Australia og overta hans selskap som daglig leder? Han ville fremdeles være eier av selskapet. Men med en overtakelse til meg etter noen år, til en rimelig pris. Han ville sørge for en bra enebolig i et godt strøk og en lønn som ville være god etter australske forhold. Han mente at jeg var en driftig mann, kjente bransjen, det var hans syn etter å ha sett meg på Radionettes messer i København. Kunne jeg tenke meg dette og kunne jeg nå si om hans tilbud kunne være interessant? Dersom det var det, ville han sende konkret informasjon til meg. Hva skulle jeg si? Jeg var jo norsk på min hals, med odel på en bondegård på Røyse. Jeg tvilte på om min kone og våre tre barn ville flytte fra Norge til Australia. Vi hadde det jo veldig godt i Norge. Jeg takket ham mye for det generøse tilbudet, men avslo det i denne omgang. Nærmest for ikke å sette ham i forlegenhet. Min endelige avgjørelse ville jeg sende til ham etter at jeg om en ukes tid kom til Norge. Det ble avslag.

Hjemtur

Min hjemreise ble mellomlanding i Auckland, en rundtur via Hawaii/Honolulu og Los Angeles med tre dagers opphold på hvert sted. På Hawaii ble det sightseeing med båt til museet på Pearl Harbor. I Los Angeles ble Hollywood med Universal Studio og Disneyland besøkt. Flybillettene ble ikke noe dyrere, men hotelloppholdene kom i tillegg, og ble naturligvis dekket av Radionette. Det ble fire lange flyreiser etter mellomlandingen i Auckland - fra Tokyo før landingen på Fornebu.

USA utelukket

I USA hadde jeg vurdert om Radionettes produkter kunne være noe for det amerikanske markedet. Det var det ikke. Dersom Radionette fortsatt hadde produsert reiseradioer med stor følsomhet, og var gode til å skille radiostasjonene fra hverandre ville det sannsynligvis ha vært et marked for reiseradioer. Men med radio-stereoprodukter ville det bli et tapsprosjekt. 

Tollhindre

Tandberg solgte ikke sine farge-TV-er i Australia. Da salg av Radionettes farge-TV ble nevnt på noen interne møter, ble det møtt med skuldertrekk i Tandberg. Dessverre merket vi at de ønsket at Radionette skulle slutte med salget. Men leveransene til Melbourne gikk som planlagt. Et hinder var en økning i tollavgiften i Australia. Myndighetene hadde bestemt at tollavgiften skulle være ifølge prisen til forhandler i Norge, ikke til eksportpris som var vanlig på eksportmarkedene. Den australske ambassaden i Norge ble satt til å finne ut prisen til forhandler. De australske myndigheter ønsket å beskytte sin egen fjernsynsindustri og var redd for at europeiske produsenter dumpet sine priser til Australia. 3000 Radionette farge-TV modell CM7 ble levert. Men den senere høye tollen forårsaket at det ikke kom noen ny ordre fra agenten i Melbourne.

Det kunne heller ikke ha skjedd, for våren 1978 hadde Tandberg nedlagt Radionette i Sandvika. Like før Radionette ble nedlagt, besøkte Michaelides to barn Radionette i Sandvika. De skulle på en rundtur i Europa. En tid senere skrev jeg brev til agenten i Melbourne og opplyste ham om at Radionette var nedlagt av eieren Tandbergs Radiofabrikk, og takket ham hjerteligst for den tid vi hadde samarbeidet. Jeg ønsket ham lykke til videre.

I ettertid har det vært artig å minnes at Radionette solgte farge-TV i Australia, og at bedriften fikk en flott reklame på en vegg i Melbourne.

Etterord. I juni 2024 gikk jeg inn på Internett og søkte opp personnavnene i Melbourne. Nettet opplyste at selskapets direktør er M. Michaelides. (Forfatteren opplyser: han er Nics sønn). Familieeid selskap, er fremdeles eneagent for det samme japanske batterimerke etter 45 år, og at det japanske batterimerket i disse årene har utvidet sitt produktspekter betydelig. Det bekrefter at Radionettes fargefjernsynsagent har vært et livskraftig selskap i flere ti-år. Siden Nic M. var noe eldre enn meg, antar jeg at han har gått bort. Selv er jeg, når dette skrives, snart 92 år gammel.

Fredrik C. Hildisch er tidligere eksportsjef i RadioNette