Recordon – og norske lydbåndopptagere

Jan Wessel (1903-1980), grunnlegger og eier av Radionette hadde en slik Recordon, fortalte hans sønn sivilingeniør Peter L. Wessel (1938-2016) til meg i en e-post i januar 2008. Han mintes denne Recordon fra sine unge år etter krigen, og hadde da sin fars Recordon i sitt hjem.

Peter fortalte at faren i årene etter krigen eksperimenterte med Recordonen, blant annet tok han opp stemmene til ham og hans bror - til stor begeistring.

I denne e-posten skrev vi to frem og tilbake om båndopptakere fra Tandberg og Radionette. Tandberg produserte stasjonære båndopptakere og Radionette hadde sin bærbare, en-spolete båndopptaker Multirecorder FM (produkt med innebygget FM-radio – også med mulighet for opptak fra FM-radioen direkte til lydbåndet).

Peter skrev videre: «Disse båndopptakere (Tandberg) ble kjent for sin robuste og gode kvalitet, men var vel litt for dyre til å bli masseselgende blant vanlige forbrukere. Jeg kjenner heller ikke til at disse båndopptagerne hadde noen tekniske nyvinninger som strakte seg ut over kjent teknikk. Multicorderen (Radionettes bærbare båndopptagere med og uten FM-radio) derimot representerte noe nytt ved at man ved å plassere spolene over hverandre fikk en enkel og kompakt, lett bærbar konstruksjon, som likevel gjorde den funksjonell sammenlignet med langt mer kostbare båndopptakere. Synd at den kom litt for sent i forhold til kassett-båndopptakerne.»

Peter opplyste videre at «Recordon» - var en «disk-recorder» som lignet på en grammofon der opptaksmedium var en papirplate påsmurt magnetiserbart materiale. Papirplaten kunne brettes og sendes som brev i posten. Lydopptakeren Recordon ble laget av det engelske firma Thermionic Products Ltd, London, etter avtale med Brush Development Co, Ohio, USA og lisens fra Brush Crystal Company, Southampton, England, og noen andre som hadde patentrettigheter.

AEG-Magnetofon/spolebåndopptaker ble sammen med mange spolebånd tatt med fra Tyskland av en amerikansk soldat på slutten av krigen. Han videresendte disse til sin adresse i San Fransisco. Der videreutviklet denne faglig dyktige og tidligere soldaten den tyske spolebåndopptakeren, prøvespilte den, og fikk til å lage en amerikansk spolebåndopptaker. Og raskt produserte selskapet 3M (Minnesota Mining and Manufactoring Company) spole-lydbånd som ble verdensledende.

Jan Wessel anskaffet sin Recordon i 1949. Det var det samme året som det norske selskapet PROTON A/S opprettet en fabrikk for produksjon av båndopptakere i Rosenborggaten 19, Oslo. Da hadde det oppstått et samarbeid mellom norske Proton og Siemens i Tyskland. Proton konstruerte og produserte først en profesjonell båndopptaker til NRK. Disse båndopptakerne ble brukt av NRK under OL i 1952.

Protons neste skritt var å utvikle en «folkelig» båndopptaker. Den kom i juli 1951, levert i to modeller. En modell kom i et lite gulvkabinett i tre med en vippe-dør foran og med plass til en radio plassert på bordplaten. Den andre var transportabel med innebygget høyttaler i kabinettet. Den kom på markedet noen få uker senere. De viktigste delene til begge produktene fikk Proton fra AEG/Telefunken i Tyskland, men etter hvert produserte bedriften mye selv i Rosenborggaten. Proton hadde skaffet seg en betydelig mekanisk maskinpark som var helt nødvendig for å produsere båndopptakere.

Siden Tyskland tapte krigen, ble selskapene Siemens/Telefunken/AEG beslaglagt av norske myndigheter, «Direktoratet for fiendtlig eiendom». 1 1947 ble Siemens opprettet som et norsk selskap – PROTON A/S.

Jan Wessel i Radionette hadde, som tidligere nevnt, eksperimentert litt med sin Recordon. Da PROTON startet sin fabrikk for produksjon av båndopptakere i Oslo, øynet Wessel en mulighet for Radionette. Et nytt marked var oppstått i Norge; det ville Radionette være med på. Det resulterte i en avtale med kjøp av drivverk fra Proton, uten elektronikken. Elektronikken til drivverkene skulle Radionette selv stå for. Konstruksjon av elektronikken til båndopptakeren ble et nytt felt for lab-sjef Harald Nybø. Hvordan gjorde han det? Det fortalte Nybøs lab-assistent til meg i en e-post i april 2009.

Den første Radionette spolebåndopptaker ble modellen Radionette B1 med to båndhastigheter, 7 ½ og 3 ¾. Båndopptaker B1 kom på markedet i gulvmodellen STUDIO, kombinert med radio - Garrard RC 75 A plateskifter og båndopptaker, komplett pris kroner 2.400. Båndopptaker B1 i STUDIO var uten knapper/regulering for styre/volum og «Høyttafon»: Der ble båndopptaker betjent fra radioen. Ønsket kunden gulvmodellen med radio for komplettering av Garrard RC 75 A plateskifter og båndopptaker B1 senere, ble det anbefalt STUDIO SYSTEM. Pris komplett, kroner 2.400. (Av beløpet på kroner 2.400 - ville båndopptaker B1 være på 800 kroner). Til den samme pris som STUDIO. Navnet STUDIO ble plassert på dekselet ved lydbåndslissen sammen med Radionette-merket - lett synlig på båndopptakeren på begge gulvmodellene.

I Radionette ble det naturligvis samarbeid før Proton-drivverket ble godkjent av Radionette. Begge firmaene arbeidet parallelt med elektronikken og kjente ikke til hva den ene eller den andre kom frem til. Proton brukte for eksempel andre radiorør og koblinger i sin modell enn Radionette. Harald Nybøs arbeidsmåte var å lage en skisse/skjema som hjelp for å begynne å eksperimentere. Radiorør EF40 – forsterkning. ECL80 - viskeoscillatoren. Nybø satte inn de tre radiorør-typene ECL80, EF40, EM71. Nybø la stor vekt på, og arbeidet lenge med å finne frem til hvor viskefrekvensen skulle ligge. Han gjorde studier og la den på 46.25 kc/s for den ga minst forstyrrelser, så den ikke havnet i en viktig radiostasjon som sendte på den frekvensen. Radionette opprettholdt sin (46.25 ks/c) i alle år med Proton-drivverk.

Radionette STUDIO var først på markedet med radio – plateskifter – båndopptaker. Jan Wessel skrev i et brev at han var stolt over at Radionette våren 1953, hadde brakt frem på markedet en komplett radiogrammofon (Garrard RC75A plateskifter) og Radionette spolebåndopptaker B1 (drivverk fra Proton). Båndopptakeren var fast plassert på toppen av kabinettet. Plateskifteren var plassert på en glidehylle bak dør i fronten, hvor det også var rom til plater, bånd og mikrofon. Studio var konstruert av Radionettes laboratoriesjef Harald Nybø. Radioen har en 7-rørs Symfoni Super DX med 6 bølgeområder, kortbølge fra 13 – 51 meter med båndspredning og «Høyttafon» - intercomm-system. Wessels brev avsluttes med:

«Som har fått en enestående god mottakelse, så vi nu kan legge opp en større serie.» Modellen ble produsert i 1.500 enheter. Utsalgspris kroner 2.400. Det er høye tall for et kostbart apparat.

Tandbergs første båndopptaker «Båndopptaker 1» kom i salg fra april 1952, pris kroner 1.100. Tandberg la viskefrekvensen på sin første båndopptaker på 33 1/3 ks/c. Men senere på 60-tallet la Tandberg viskefrekvensen på 133 1/3 kc/s.

Båndopptaker B1 ble produsert i Radionette. De neste Radionette båndopptakere med drivverk fra Proton, fra modellen B2 til og med B9 Stereo, ble produsert i RadioVisjon, Sandakerveien 72, Oslo.

I 1963 ble produksjonen av båndopptakere lagt ned i Proton/Siemens. Da var det også helt slutt med produksjon av båndopptaker hos RadioVisjon. I Radionette og RadioVisjon la ingen iver i å søke andre produsenter om kjøp av drivverk til båndopptakere.

Da og i de kommende år var det konstruksjon og produksjon av fjernsynsapparater (sort/hvitt) som sto i første rekke. I det segmentet ble Radionette-merket det nest meste solgte merket i Norge, etter Philips.

Tyske Siemens tilbakekjøp av Proton skjedde i 1960. I 1962 ble det nye firmanavnet Siemens A/S.