Kvinner i radioproduksjon – men ikke på laben

På den tiden var ikke radioteknikk noe kvinner hadde utdannelse til. Laboratoriesjef Harald Nybø i Radionette skrev sine brev for hånden og leverte de for maskinskriving til sekretæren til innkjøpssjefen. Kvinner hadde heller ikke fagbrev for å arbeide i produksjonen som trimmere (justere bestemte komponentene så radioen virket for å motta radiosignalene og få lyden uten av høyttaleren).

Montering

For kvinnene i produksjonen, enten det var på delefabrikken eller på serien, var arbeidsoppgavene stort sett å montere de elektroniske komponentene i apparatets forskjellige enheter. Kvinnene arbeidet også i delefabrikken, hvor de monterte sammen enheter som senere skulle monteres i apparatene.

Tung jobb med kunstskinn

Da Kurér reiseradioene kom på 1950-tallet hadde apparatene kunstskinn. Det ble limt på av kvinner, utvalgte, sterke kvinner. De hadde på seg store, brede og lange vanntette forklær med lange armer, og på hendene gummihansker. Det var for å unngå lim på sitt eget tøy. Utstyret var tungt å arbeide med, men nødvendig.

«Utenkelig»

Først ble kunstskinnet i sine forskjellige størrelser lagt i en limemaskin, og deretter lagt på og limt på trekabinettet som hadde runde hjørner. Det var et slitsomt arbeid for å få hjørnene pene og samtidig å få de forskjellige størrelsene plassert riktig og pent på trekabinett. Dette arbeidet burde ha vært utført av menn, men det var utenkelig. Det var noe som ble snakket om i ettertid. Det forteller noe om den tid det her skrives om, for samfunnet var mannsdominert.

På kontoret

På kontoret var kvinnene kontordamer. Avdelingssjefene hadde kvinnelige sekretærer. Brev ble diktert til sekretæren som skrev dem på skrivemaskin, senere ofte også på telex til utlandet. Noen sekretærer behersket både tysk og engelsk. En også fransk, eksportsjefens sekretær..

Raskere enn menn

Jan Wessel mente kvinnene var mye mer netthendte og raskere enn menn til å behandle de små komponentene og tynne kobbertråder i produksjonen. Han sa noen ganger når fellesferien om sommeren var avsluttet, at nå ville produksjonen gå langsommere i en tid, fordi de i ferien var blitt noe stivere i fingrene.

Tandberg sent ute

Den andre norske fabrikken, Tandbergs Radiofabrikk, ansatte ingen kvinner før krigen hverken på kontoret eller i fabrikken. Der satt sivilingeniørene som det var flere av, og «hakket» på skrivemaskinens taster når brev skulle skrives. Kvinner kom først inn i bedriften etter krigen.

Bedriftsavisen

Radionette hadde bedriftsavisen «Kuréren». Bedriftsavisen kom i desember 1965. «Kuréren» ble nedlagt etter fusjonen med Tandbergs Radiofabrikk, sommeren 1972. Radionette fikk plass i bedriftsavisen «Tandberg-Nytt». For å spare penger, ble utgivelsen av «Tandberg-Nytt» skåret ned til få utgivelser fra sommeren 1975, ut året. Intern informasjon ble omgjort til enkel trykksak med navnet «Lokalinformasjoner».

Fikk gullklokke

Bedriftsavisen «Kuréren» fikk en kort levetid. Og siden dette kapitlet er om «Kvinner i Radionette», tas det med litt med hva denne bedriftsavisen skrev i sin utgave høsten 1966, om Ingrid Synnøve Nilsen. Hun hadde etter bedriftens praksis da hadde fått gullklokke av Jan Wessel for 25 års ansettelse. Hun var fra Kjelsås og hadde blitt ansatt på delefabrikken i Møllergaten 12 da hun var 17 år: «Pliktoppfyllende har hun vært i alle år, gullklokke har hun fått av bedriften og med sitt lyse humør har hun alltid vært en av de som bestandig har vært godt likt.» Fru Nilsen fortalte om hvordan hun likte seg: «Aldeles utmerket. Direktør Wessel har vært en god arbeidsgiver og jeg har masse minner herifra.» Og om de første julebord i fabrikken: «Et flott orkester hadde vi. Vilh. Johansen spilte fiolin, Egil Wennemo klarinett, formann Andresen lutt og Johannes Vilberg banjo. Alle måtte opptre med et eller annet. Enten det nå var å synge, lese opp eller fortelle historier.»

Allsang i kjelleren under krigen

Hva med julebordet da krigen kom i 1940, fikk fru Nilsen naturligvis spørsmål om: «I den tiden møtte vi i sportsklær fordi det var kaldt i kjelleren. Der ledet forresten Erling Johansen allsangen. Hver ettermiddag kom Skårbekk (kasserer) i døra ut i fabrikken, fordi vi fikk lønning hver dag, noe som var praktisk på mange måter. Ellers måtte vi jo innskrenke produksjonen ganske snart, men jeg var heldig og fikk sitte her i hele den perioden. Etter krigen har jo bedriften bredt seg over hele byen, så mange av de gamle kjente er spredt utover. Men du verden hvor mye vi har å snakke om når vi kommer sammen», avslutter fru Nilsen.