Samlet inn historiske apparater

Noen av de ansatte i produksjonen fikk ideen om å lage en monter i glass langs langveggen i Radionette-salen. Veggen var 15 meter lang og det ville det være god plass til en utstilling med både apparater og brosjyrer, til de fleste apparattyper som var produsert gjennom snart 50 år. Plasseringen av utstillingen var i underetasjen hvor bedriftens kantine og scene lå. Fabrikksjef John Fjerdingstad, først ansatt som 15-åring i 1946, godkjente ideen og sørget for at penger ble gitt til arbeidet med monteren.

Innsamling

Det tok noe tid å få samlet modellene. Jan Wessel skjenket flere av de eldste modellene, men de aller fleste hadde de ansatte skaffet til veie. Salgsavdelingen gjorde det gjennom radio- og TV-forhandlerne, hvor det hos noen forhandlere ble satt opp en plakat til publikum med ønske om å kjøpe gamle Radionette-apparater fra før krigen. Henvendelsene skulle skje direkte til salgsavdelingen i Sandvika. Mange private selgere meldte seg, og apparater ble innkjøpt til priser som varierte fra en hundrelapp til et par hundre kroner. Den gang var det ikke en vanlig hobby å samle på gamle radioapparater.

Det ble imidlertid et lite overskudd av lysnettmodellen fra 1927 - Radionette R3 – den første radio på lysnettdrift i Europa. To av disse ble sendt videre til Radionettes salgsselskap i Stockholm og til representanten i Reykjavik, som skjenket modellen videre til byens tekniske museum.

Åpnet i 1975

Den offisielle åpningen fant sted 10. oktober 1975 på en sammenkomst hvor konsernets ledelse, bedriftens styre og ansatte med familier var tilstede.

Utstillingen var en imponerende samling av radioer, båndopptakere og TV-apparater. Det var et tverrsnitt av de radiotekniske fremskritt i den radiotekniske utvikling som har funnet sted.

Ingen teknikk uten mennesker

Fabrikkarbeider Egil Wennemo begynte som læregutt i Radionette i 1937. Han skrev følgende i Tandberg-Nytt om «hva som manglet på utstillingen». Det var menneskene bak de ferdige produktene, det første arbeidet - til sluttproduktet.

Konstruktører og møbelsnekkere

Siteres: «Allikevel – trass i de fremragende resultater og den spennvidde utstillingen har, så mangler den noe vesentlig. Noe som dessverre ingen utstillinger makter å få frem, - nemlig historien om de mennesker som har hatt sin daglige jobb med disse produkter. Vi kan bare tenke på pionerne, de som gikk foran og viste vei.

Konstruktørene med fantasien og ideene, eller radiomontøren, spesialarbeideren, læregutten, kontoristen, selgeren, ekspeditøren, lagerarbeideren og andre – hva forteller utstillingen om dem? Konstruktøren, montøren eller møbelsnekkeren hadde tidligere en «annerledes» oppgave enn hva de har i dag. Konstruktøroppgaven er i dag et felles verk, der konstruktørene er spesialister med hver sin oppgav. Montøren bygget tidligere hele apparatet selv. I dag er det en serieoppgave med store automatiserte innslag. Eller la oss ta møbelsnekkernes arbeid. Radiokabinettet var i lang tid et høyglanspolert produkt som hadde hedersplassen i stua. Selve poleringen tok 4 timer og ble utført for hånd.

Til sist: Utstillingen er et fint verk, med fakta om forbrukerelektronikken gjennom 50 år. Ilandstigningen på månen viste hvilken betydning den har hatt for menneskene. Ikke bare kunne vi med bilder og lyd følge hele måneferden, - elektronikken var også en av hovedårsakene til at ferden kunne gjennomføres.»

Wessel invitert

Jan Wessel var blitt pensjonist. Han hadde i 1972 fusjonert Radionette-selskapene med Tandbergs Radiofabrikk, og ble av personalet i Sandvika invitert for å se den historiske utstillingen. Forfatteren var en av fem-seks fra personalet til stede.

Savnet reklameskilt

Wessel syntes utstillingen med apparater og salgsmateriell var presentert på en god måte. Men Wessel var også interessert i noe annet, og stilte spørsmål: Det var at Radionette takskiltet på bygningen på det sentrale stedet Lysaker var fjernet, og at det et par dager senere på det samme taket var kommet opp et neon takskilt for Toyota. Wessel poengtere at på Lysaker var det stor biltrafikk og jernbanestasjon og tog som hadde det som stoppested og kjørte langsomt til og fra stasjonen. Det var derfor mange som daglig kunne se Radionette-skiltet som nå var fjernet og erstattet med et takreklame-skilt for Toyota. Salgssjefen for Norge besvarte Wessels innspill med at reklameskiltet trengte vedlikehold og at det ikke var budsjettert midler til formålet. Dessuten tok takleien, vedlikehold og strøm for mye av bedriftens totale reklamebudsjett. Andre reklameskilt skulle i de neste årene fjernes av den samme grunn. Denne episoden la naturligvis en demper på begivenheten.

I Wessels tid som leder og eier av Radionette var reklameskiltene noe han hadde eneansvaret for. Han var tydelig skuffet og over hva salgsledelsen hadde gjort og mente at når Toyota hadde satt opp skilt der, var det en uklok avgjørelse. Saken om reklameskiltet på Lysaker berørte ham tydeligvis hardt.

Ble sendt på lager

Da Radionette i Sandvika ble nedlagt av konsernledelsen på Tandberg på midten av 1978, ble utstillingen sendt videre til Tandberg-fabrikken på Kjeller for lagring. Forfatteren fikk telefoner fra to Radionette-ansatte, Tore Brørby og Trygve Strømberg, om at noen ansatte hadde begynt å åpne kartongene med utstillingsapparatene. Kjeller-fabrikken var ikke noe trygt sted å lagre Radionette-apparatene, ble det uttalt til meg.

Utrygg tilværelse

Julen 1978 gikk som kjent Tandberg konkurs, og konkursboet ble da styrt av advokat Fredrik M. Bugge. Jeg kontaktet telefonisk en av Bugges advokater og opplyste ham om at den historiske samlingen av Radionette-apparatene var samlet inn av de ansatte i Radionette, og at samlingen tilhørte de ansatte. Jeg skrev brev om dette til advokaten. Advokaten svarte at han mente at siden apparatene nå sto lagret på Tandberg-fabrikken på Kjeller tilhørte de nå bostyret og ingen andre. Bostyret er «Kongen på haugen» i et konkursbo, så der sto de ansatte nå maktesløse.

Sa nei til Teknisk museum

Jeg kontaktet konservator Hans Otto Pramm på Norsk Teknisk Museum (NTM) i Oslo, kanskje han kunne hjelpe til å få samlingen overført vederlastfritt til Norsk Teknisk Museum, hvor de naturlig kunne høre hjemme. Pramm ble også møtt med avslag. Dersom samlingen skulle overføres fra Bostyret måtte de ha betalt for samlingen.

Løsningen

Direktør Svein L. Eliassen i Radio-Leverandørenes Landsforbund (RLL) fikk høre om saken. Jeg hadde også kontakt med direktør Eliassen som mente det samme, og det var at samlingen burde tilhøre Norsk Teknisk Museum. Direktør Eliassen fikk etter vedtak i RLL løst ut samlingen fra boet for 10.000 kroner, og samlingen ble som gave i 1981 gitt til NTM med klausul som hindrer kommersielt bruk. En kort tid senere ble flere Radionette-ansatte invitert av RLL til NTM hvor den offisielle overrekkelsen fant sted. Jeg deltok også på denne minnerike sammenkomsten. Nå var denne imponerende samlingen av Radionette-apparater på sitt rette sted etter flere tautrekkinger, hvor direktør Svein L. Eliassen fortjener en stor takk.