Månelandingen for 54 år siden – et perspektiv

Apollo 11s lange ferd til Månen opptok hele verden. Da landingen skjedde 20. juli 1969, var det en verdensbegivenhet. Kunne det virkelig gå an å sende noen mennesker til Månen og få dem tilbake igjen til jorden?

Menneskets higen etter å komme først

USA brukte mange år på planlegging og gigantiske beløp for å lykkes med måneferden. Måneferden fascinerte menneskene. Det var et tegn på at menneskene igjen kunne nå mål som ingen andre tidligere hadde klart, en bragd som menneskene tidligere hadde konkurrert om, og som nordmenn så stolt viser til den gang Roald Amundsen kom først til Sydpolen, i konkurranse med engelskmannen Robert Scott. I 1969 var konkurrenten Sovjetsamveldet som var først ut i verdensrommet med sin Sputnik. Det lå mye verdenspolitikk i månelandingen til USA, et åpenbart tema i «den kalde krigen» mellom disse to store supermakter.

Professoren studerte bi- og dronningavl

Min nærmeste nabo i vest, en gårdbruker på Røyse i Hole kommune, inviterte meg for å se månelandingen på norsk TV. Han fortalte til meg at professor Ragnar Frisch (1895-1973) også skulle komme, og at det kun var oss tre som skulle se denne begivenheten. Ragnar Frisch bodde i Oslo, på sitt feriested på Røyse hadde han ikke TV. Frisch hadde på 1930 og -40-tallet kjøpt noen parseller litt nord for min nabo og meg. Han brukte stedet som feriested, men det viktigste for Ragnar Frisch var at han hadde et sted for sin bi- og dronningavl.

Før Frisch fikk sin egen eiendom på Røyse, var han feriegjest på en gård på vestre Røyse. Det har en datter på gården, fortalt meg. Det var noen år før 1940. Han var der med sin frue og unge datter. Små barn legger ofte merke til hva voksne har på seg. Hun synes at det var rart at denne mannen fra Oslo hadde fillete tennissko og knyttet ikke lissene. Flere gårder på Røyse tok imot feriegjester i påsken, pinsen og sommeren. Det var en ekstrainntekt.

Frischs eiendom bestod mest av skog og egnet seg godt for plassering av bikuber. Dette var en hobby som han hadde i hele sitt voksne liv. Han var anerkjent innen bi-næringen, skrev mange artikler om dette tema og utga flere lærebøker. Hans årelange studie innen bi-avl gjaldt bienes genetikk og å oppnå en forbedring av bienes kvalitet. I den kalde årstiden var professoren ikke på Røyse. Da ansatte han andre på Røyse for å se etter bikubene og å skrive rapporter som han fikk ved sitt første oppmøte. En av disse rapportene var vanskelig å lese. Professoren spurte om hvilket alfabet vedkommende hadde brukt. Denne historien ble en lokal gjenganger. Da Ragnar Frisch om våren kom til Røyse, ble det omtalt i Hole-bygda: Nå har professoren kommet!

Månelandingen – en sint professor

Min nabo hadde hentet Ragnar Frisch, 74 år gammel og noe dårlig til bens, i sin bil. Jeg hadde etter krigen ofte sett Frisch komme av Oslo-bussen og gå med stor oppakning til sitt feriested. Jeg hadde selv feriene ofte hos min tante, på den samme gården på Røyse som jeg nå bor på. Mange ganger kjørte min nabo ham og hans kone frem og tilbake mellom Oslo og Røyse. Min nabo kjente godt til Frischs biavl. Han hjelp ham ofte med praktiske ting og ble en god og personlig venn av Ragnar Frisch og hans kone.

Det var som nevnt kun oss tre som satt foran TV-apparatet, hvor Frisch fikk stuens beste stol, plassert midt mellom oss to.

Riktig pengebruk?

Litt ut i sending løftet professoren sin høyre hånd og tordnet med sint stemme og med sin høye og tydelige røst at dette var noe av det verste han hadde opplevd – å bruke så mye penger for å komme til Månen. Det hadde ingen mening eller hensikt, sa han høyt og tydelig. Vi to andre forholdt oss tause. På hjemveien tenkte jeg litt over hva Frisch hadde utbasunert om fjernsynsprogrammet. Kanskje hadde professoren noe rett eller mye rett? Det kom jeg senere til at han hadde rett i.

En fremragende norsk økonom

Professor Ragnar Frisch ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1969, 27. oktober. Det var første gang prisen ble utdelt. Han fikk prisen sammen med nederlender Jan Tinbergen.

Nobelprisvinneren ga intervju i lokalavisen – Ringerikes Blad - og hedret Røyse med disse ord: "Her på Røyse har vi det vidunderlig. Vi har hyggelige naboer. Vi har herlig utsikt og massevis av frisk luft – og så har vi Aage Fjeld." Det var det min gode nabo i vest het.

Sprek professor

Ragnar Frisch hadde ikke privatbil. Han hadde sykkel, en såkalt racersykkel. Ofte syklet han frem og tilbake mellom Oslo og Røyse. Da Kolsåsbanen fikk holdeplass til Kolsås, brukte han den, tok sykkel med på trikken og syklet videre til Røyse. Ikke sjelden kom buksebenet inn i sykkelkjedet, så det var en professor med litt fillete bukse som kom frem til sitt feriested.

Etterord

Den historiske Apollo 11 måneferden og fjernsynssendingen i NRK. Den finnes ikke ved å søke i NRKs arkiver. Det innspilte videobåndet ble tilintetgjort av NRK. Det har vært skrevet mye om dette i medier senere. Et historisk fjernsynsprogram som seerne i ettertid har gått glipp av.