Derfor tapte Nokia mobilløpet

Du skrev nylig en omfattende bok om datakommunikasjon. Du har en lang karriere bak deg i Nokias produktutvikling. Kan du fortelle oss litt mer om karrieren din?

– Jeg jobbet i femten år i Nokias smarttelefonutvikling. Ved årtusenskiftet flyttet jeg fra Nokias nettverk til Symbians programvareutvikling. I 2008 fikk jeg lede et prosjekt som brakte telefonfunksjonalitet til Nokias første Linux-telefon, N900. Senere jobbet jeg på MeeGo-teamet som hjalp Intel med å definere sin plattformløsning for smarttelefoner og utvikle en åpen kildekodeløsning for telefonfunksjonalitet i samarbeid med Nokias utviklingsteam.

– På slutten av 2010 ledet jeg arkitektteamet som forberedte konstruksjonen av MeeGos 4G LTE-data og VoLTE-talestøtte. Da Nokia bestemte seg for å bytte til Windows Phone-operativsystem i 2011, samlet jeg et nytt team for å veilede våre partnerne Microsoft og Qualcomm i utviklingen av både telefon- og datafunksjoner. Teamet mitt produserte også nye LTE- og VoLTE-teknologier for mobiloperatører.

Hvordan ser du på de ulike stadiene av Nokias mobiltelefonvirksomhet og Microsofts endelige overtakelse?

– Jeg kan kun belyse dette fra mitt eget ståsted. Utviklingsforløpet har blitt påvirket av en rekke faktorer, ingen kan vite alle. Jeg tror imidlertid jeg forstår den overordnede utviklingsprosessen i rimelig grad, selv om jeg ikke har vært involvert i beslutninger og løsninger på toppnivå.

– På 2000-tallet dominerte Symbian i det gryende smarttelefonmarkedet. Nokias S60 var det viktigste brukergrensesnittet, selv om Motorola, Ericsson og andre laget sine egne implementeringer på toppen av Symbian.

Hva var det største problemet med Symbian og at det aldri fungerte på berøringsskjermer?

– Jeg var med på applikasjonsutvikling for Symbian frem til 2007, og jeg har kun annenhåndsinformasjon om tiden etter det gjennom kollegene mine. På begynnelsen av årtusenet utviklet Nokia en Symbian-programvareplattform som støttet et berøringsgrensesnitt, som ble kalt Series 90. I 2004 ga Nokia ut en telefonmodell basert på denne plattformen, 7710, som ikke var noen kommersiell suksess. Brukergrensesnittløsningen den gang var basert på bruk av en egen pekepenn, noe som ble oppfattet som upraktisk. På den tiden var potensialet til berøringsskjermer ennå ikke forstått, og i stedet for å utvikle dem, bestemte Nokia seg for å fokusere ressursene sine på tradisjonelle smarttelefoner med numeriske tastaturer og støtte for bokstavtaster. Disse produktkategoriene hadde vært kommersielt vellykkede.

– Troen på bokstavtastaturer var et tveegget sverd for Nokia. På begynnelsen av årtusenet var de banebrytende produkter og toppteknologi som ble mest verdsatt i markedet. Det var mye enklere å skrive inn tekst på Qwerty-tastaturet enn å bruke det numeriske tastaturet. Tastaturet gjorde imidlertid telefonen tykk og tung. Da konkurrentene fikk en berøringsskjerm i full størrelse og et bokstavtastatur som fungerte godt nok for deres lettere telefoner, ble konkurransefordelene til en byrde.

– Fordi det ikke ble investert i forskning på berøringsskjermteknologier, falt de bak Apples og Googles konkurrerende systemer. Berøringsskjermene som ble brukt av Nokia før 2010 var basert på resistiv teknologi, hvor skjermen gjenkjenner berøringstrykket. Nå for tiden bruker smarttelefonskjermer kapasitiv teknologi, som oppdager endringen i skjermens elektriske kapasitans forårsaket av en finger. En kapasitiv berøringsskjerm kan gjenkjenne flere fingre samtidig, noe som er umulig for en resistiv skjerm.

– Da Nokia mottok de første eksemplarene av iPhone for testing i 2007, var to-finger-zoomingen på deres kapasitive skjerm et sjokk for Nokia-utviklerne, ettersom teknologien som ble brukt av Nokia ikke var i stand til å gjøre det samme.

– S60-programvare-plattformen lå noen år bak iOS- og Android-operativsystemenes støtte for berøringsskjerm, og S60s design støttet ikke driftsmetoden som kreves av berøringsskjermer. Så vidt jeg forstår, måtte berøringsskjermstøtten bygges om på S60-plattformen under hardt tidspress og arkitekturen til plattformen den gang svarte ikke til behovene. Siden plattformen hadde vokst til et svært omfattende og komplekst system gjennom årene, var det ikke lett å fornye arkitekturen.

Når oppdaget Nokia Symbians problemer? Hvor var de og hvor lenge prøvde de å løse problemet?

– Bruken av Symbian ga Nokia en klar fordel i forhold til konkurrentene i begynnelsen av årtusenet. Det var den første levedyktige plattformen for smarttelefoner. Nokia la til funksjoner og produserte sin S60-plattform på en slik måte at andre produsenter også kunne lage telefoner med den. Med unntak av berøringsskjermen hadde S60 nesten alle funksjonene som har gjort smarttelefonprodusenter vellykkede siden den gang: Grafiske fargeskjermer, applikasjonsbutikken Nokia Club, en nettleser, kart og GPS-navigasjon, og enda bedre digitale kameraer. Telefonens brukervennlighet var først i toppen av bransjen, men det ble senere en utfordring da nye konkurrenter, med Apple i spissen, tok brukervennligheten til et helt nytt nivå i appbutikken og berøringsskjermene rundt fem år senere. Nokias støtte for Symbian-applikasjonsutvikling led også av inkompatibilitet til grensesnitt mellom forskjellige S60-versjoner og andre plattformendringer.

– På det tidspunktet hadde Nokia misforstått situasjonen og mente at de kontrollerte markedet med overlegen kostnadskontroll. Etter å ha nådd nesten 40 prosent av smarttelefonmarkedet, utnyttet Nokia stordriftsfordelene innen produksjon og logistikk som de hadde tilpasset for å være effektive. Dessverre var plattformene brukt i S60 også skreddersydd for å være billige og ga ikke den typen prosessorkraft som en jevnt fungerende berøringsskjerm trenger. Konkurrentenes kontrollerkretser presterte bedre til dette. Gjennom årene hadde Symbian og S60 vokst til et så stort system at det allerede begynte å hindre produktutviklingen. For å garantere kompatibiliteten til forskjellig programvare, måtte utviklerne med jevne mellomrom introdusere et nytt utviklingsmiljø. Denne aktiviteten tok også lengre og lengre tid hvert år, hvor utvikleren ikke kunne utføre arbeidet sitt. Et oppblåst operativsystem ville også ha trengt et effektivt enhetsmiljø.

– N97-mobilen som ble lansert i 2009 led av alle disse problemene. Produktet ble påskyndet på grunn av suksessen til iPhone, som, kombinert med nedgangen i utviklingen av S60 og utfordringer med berøringsskjermteknologi, resulterte i at produktets programvare var svært ufullstendig da salget startet. Videre, da plattformen var mindre effektiv enn konkurrentene, var produktet en stor skuffelse og et betydelig slag for Nokias rykte. Linux-telefonen N900 som ble lansert samtidig, trakk derimot entusiasme fra en viss kundebase, men her var brukergrensesnittet også veldig tungvint sammenlignet med Apples produkter. Begge disse telefonene hadde et eget bokstavtastatur, som ble forlatt i senere produkter.

– Symbian 3, lansert i 2010, erstattet S60-systemplattformen. Den hadde allerede bedre støtte for berøringsskjermer enn før og ble brukt av Nokias N8-telefon. Den kommende Symbian 4 skulle være versjonen der utviklingsfunksjonene til berøringsskjermteknologien endelig skulle fikses, men tiden rant ut. Markedsandelen til Nokian S60-telefoner hadde vært synkende i noen år. Nokia og operatørene hadde gjennomført en markedsundersøkelse som sammenlignet forbrukernes vilje til å bruke iPhone, Android og Symbian-produkter. Symbian kom sist og Nokias tro på Symbian-plattformen tok slutt. Forhåpningene var knyttet til skuldrene til den Linux-baserte MeeGo-plattformen som var under utvikling.

Sommeren 2011 introduserte Nokia N9-modellen, som var den første Meego-telefonen. Det så ut til å løse Symbians problemer og fikk veldig gode anmeldelser, men da var beslutningen om å flytte til Windows allerede tatt. Hvordan ser du på prosessen der Windows Phone ble valgt som Symbians erstatning?

– MeeGo var etterfølgeren til Nokias forrige Linux-plattform kalt Maemo. Nokia ga ut tre produkter basert på Maemo: Nettbrettene N800- og N810 og Linux-telefonen N900. Lee Williams, den nye sjefen for Nokias S60-plattform, hadde uttalt at det burde investeres mer i det nye post-Symbian-operativsystemet enn før. Maemo, som var basert på bruk av åpen kildekode, fikk et nytt oppdrag og ressursene ble økt.

– Nokias N9-modell ble utviklet for Maemo-plattformen, men utviklingen ble hemmet av flere endringer i ledelseshierarkiet som brukergrensesnittdesign rapporterer til. På grunn av ledelsens nye retningslinjer ble brukergrensesnittet redesignet flere ganger og tidligere planlagte innovasjoner ble forlatt. Da det samtidig ble tilbudt frivillig sluttvederlag til Nokias mest erfarne medarbeidere, gikk gode talenter tapt. Årsaken til sluttvederlaget var Nokias skjebnesvangre forsøk på å forvandle seg til et Internett-selskap og fornye sin ekspertise, da ledelsen fryktet Googles strategi om å gjøre telefoner til et «rør» for Internett. Å investere i Nokias egne Ovi-tjenester, som applikasjonsbutikken, e-post eller fil- og videodelingstjenesten, viste seg å være kortsiktig sløsing med ressurser. Nokias hastighet, styrke og kunnskap gjorde det umulig å konkurrere med Silicon Valley-giganter eller smidige startups. Nokias Microsoft-kontrakt og introduksjonen av Windows Phone-operativsystemet som programvareplattform for Nokias mobiltelefoner var til syvende og sist dødsstøtet for Ovi-tjenestene.

– I 2009 bestemte Nokia seg for å inngå en allianse med Intel, som ønsket å komme inn på smarttelefonindustrien. Intels UMG-enhet hadde fått i oppgave å utvikle en plattform for en smarttelefon. I tillegg til Intels plattform var Nokia også interessert i deres utviklingsavdeling for åpen kildekode, som med sin ekspertise kunne doble styrken til Nokias eget Öinix-utviklingsteam. MeeGo ble valgt som navn på alliansen og N9-modellen ble Nokias første og samtidig siste MeeGo-produkt.

– I teorien så MeeGo-alliansen veldig sterk ut. I praksis var situasjonen noe annet. Da Nokia var markedsleder innen smarttelefoner, var Intel bare en spirende utfordrer. Intel hadde ikke sitt eget radiomodem. På dette området måtte de samarbeide med sine andre partnere, som ST-Ericsson og Infineon, hvis markedssituasjon også var vanskelig og leverandørene kunne ikke finne overbevisende 4G-teknologiløsninger. Selv om UMG utførte et disiplinert produktutviklingsarbeid, virket Intels åpen kildekode-enhet som en pakke med selvstyrte team ledet av mektige personligheter.

– Nokias og Intels team kunne samarbeide, men noen ganger ble meningsforskjellene mellom teamene til og med en hindring for produktifiseringen. Da Apple opererte under streng ledelse av Steve Jobs, og Android ble skapt av et lite team ledet av Andy Rubin, hadde ikke MeeGo en tydelig leder til å vise retningen. MeeGo var en likeverdig og fragmentert sammenslåing av flere avdelinger i to selvbevisste selskaper. Å administrere MeeGo viste seg å være svært vanskelig, og arbeidet gikk mye tregere enn man håpet.

– Da Stephen Elop startet som Nokias administrerende direktør og ble kjent med smarttelefonindustriens problemer, gjorde han to urovekkende observasjoner, ifølge hans egen historie: Symbians utvikling stoppet opp og etterspørselen etter Symbian-produkter avtok. En vei fremover for MeeGo, som var forventet å være frelseren, manglet. De første produktene var langt frem i tid og man trodde at det ville ta år å distribuere produktutvalget. Ovi-appbutikken som var planlagt for MeeGo var fortsatt i de tidlige stadiene, noe som ble sett på som en alvorlig trussel mot suksessen til den nye plattformen. Elop bestemte seg veldig raskt for å undersøke to alternativer: Googles Android og Microsofts Windows Phone.

– Det lente seg raskt mot Windows Phone. Ifølge Elop var vilkårene som ble tilbudt av Google svært restriktive. Nokias milliardinvestering i Navteq-karttjenester ville blitt nesten verdiløs ettersom Android støttet Googles karttjenester. Nokia fryktet også at selskapet ville forvandle seg fra kongen av smarttelefoner til kun en Android-leverandør blant alle de andre.

– Etter Elops mening så valget av Windows Phone ut som et bedre alternativ for Nokia på mange måter. En partnerskapsavtale med Microsoft som var betydelig mer rettferdig pluss at Navteqs kart var en attraktiv del av Nokias merverdi for Microsoft. I tillegg, av konkurransemessige årsaker, støttet operatørene sterkt dannelsen av et tredje økosystem ved siden av Iphone og Android. Nokia mente at de som Windows Phone-leverandør kunne skille seg ut blant de mange Android-telefonmodellene. For å akselerere og styrke denne svært sene endringen og for å garantere gunstige vilkår for Nokia i kontrakten som ble forhandlet med Microsoft, foreslo Elop for Nokias styre at Windows skulle være Nokias eksklusive smarttelefonplattform. Styret vedtok enstemmig forslaget med denne motivasjonen.

– Nokias stab mottok nyheten med tungt hjerte. Løsningen innebar i praksis å gi opp egen produktutvikling på mange ulike områder, legge ned Symbian og MeeGo og redusere organisasjonen drastisk. Elops kommentar til forsvar for Windows Phone hørtes også bekymrende ut: «Windows Phone er et helt nytt operativsystem, og dermed et annet produkt enn Microsofts tidligere Windows Mobile. Det har vært på markedet i så kort tid at suksessen ennå ikke kan vurderes fullt ut.» Nokia var klar til å satse sin egen fremtid på dette produktet og tok en risiko som ikke kunne kontrolleres.

– Ved hjelp av Windows Phone kunne Nokia på ganske kort tid lage en allsidig produktportefølje av Lumia-telefoner, som også ble støttet av den ledende brikkesettleverandøren Qualcomm for fjerde generasjon LTE. Den raske veksten i begynnelsen stoppet imidlertid raskt, og målet om å nå en markedsandel på over ti prosent viste seg å være en uoppnåelig drøm.

Jeg ser følgende hovedårsaker til denne utviklingen:

• Windows Phone kom for sent på markedet. Android og iPhone hadde allerede fått et godt forsprang, og de fikk oppmerksomhet fra applikasjonsutviklere helt fra begynnelsen. Windows Phone fikk alltid appene sent og ofte i nedstrippede versjoner, til tross for Nokias økonomiske insentiver. Dette interesserte ikke kundebasen til Windows Phone, som ønsket applikasjoner. I ettertid vil jeg anslå at MeeGos appbutikk sannsynligvis hadde slitt med det samme problemet, noe som hadde gjort det betydelig vanskeligere å konkurrere med Android.

• Brukergrensesnittet på Windows-telefoner i Lumia-familien ble konstruert med monokrome firkantede ikoner, noe som ikke tiltalte majoriteten av kundene. Microsoft håpet at spredningen av Windows 8, som brukte samme stil, ville ha endret holdningen til sluttbrukere til Windows Phones. Dessverre likte ikke mange PC-brukere Windows 8 i det hele tatt og fortsatte å bruke Windows 7 til Windows 10 kom ut.

• Dødsstøtet for Lumia-telefonene ble forårsaket av utviklingssvikt i sluttfasen av viktige flaggskipprodukter. Her var intensjonen å lansere teknologiske nyvinninger som kunne ha løftet Windows-telefoner til nye høyder. Dessverre fikk de ikke løsningenetil å fungere pålitelig, og de sist annonserte Lumia-telefonene var ganske middelmådige produkter, hvis beskjedne salgsvolum ikke lenger økte markedsandelen til Windows-telefoner.

Hvor mye politikk var involvert i hele prosessen?

– Det er vanskelig for meg å bedømme den politiske siden av prosessen, men jeg har vært tilbøyelig til å tro at forretningslogikken nevnt ovenfor var det faktiske grunnlaget for beslutningene.

– Boken Operation Elop, utgitt i 2014, gir imidlertid et annet bilde av utvelgelsesprosessen for programvareplattformen enn det jeg fortalte ovenfor. Boken har en tendens til å presentere potensialet til MeeGo i et mye mer optimistisk lys enn mitt eget syn. Ifølge boken skal Google ha vært bemerkelsesverdig fleksibel i forhandlinger, spesielt etter at forhandlingsbordet snudde til Microsofts favør tidlig i 2011, hovedsakelig fordi Microsoft gikk med på å betale Nokia en betydelig sum penger i bytte mot at Nokia valgte Windows Phone som sin eksklusiv smarttelefonplattform. Etter å ha utført ingeniørarbeid på ledernivå i Nokia, er jeg ikke i stand til å vurdere bokens påstander, og langt mindre ta stilling til hvordan beslutningstakingen i de lukkede møtene med Nokias administrerende direktør og hovedstyre faktisk fant sted.

– Jeg kan bare si i ettertid at Nokia gjorde en rekke feil i sine smarttelefonstrategier over ti år, som til slutt førte til kollapsen av virksomheten til tross for innsatsen fra ingeniørene. Da Nokia hadde vært ekstremt vellykket, ønsket de å holde fast på suksessen med egen kraft, men samtidig unngå de tekniske risikoene ved å fornye Symbian. Nokia hadde gått forbi sine tradisjonelle konkurrenter og var i 2006 best. Da trusselen fra Apple og Android kom litt senere og utviklingen av deres løsninger, ville det bli hastverk å gjøre endringer. I løpet av de avgjørende årene ble tid brukt på ubesluttsomhet og ulike mislykkede investeringer. Som grunnlag for strategien endelig avklart av Elop, var det mulig å velge et teknisk levedyktig system som sviktet kommersielt. Nokias tid og troverdighet som telefonprodusent var slutt.

– Hvis Anssi Vanjoki hadde blitt valgt som Nokias administrerende direktør i stedet for Elop, ville det vært sannsynlig at Nokia ville ha fortsatt utviklingen av Symbian og MeeGo i stedet for å endre operativsystemet. Vanjoki var en av de viktigste støttespillerne til Maemo og senere MeeGo hos Nokia.

Jeg er imidlertid skeptisk til MeeGos sjanser for å lykkes av følgende grunner:

• MeeGo hadde vanskeligheter med kommersialiseringen av den sårt nødvendige 4G LTE-teknologien. Allerede i 2010 var det klart at fra 2012 og utover ville en smarttelefon uten LTE-støtte ikke lenger være et troverdig flaggskipprodukt.

• MeeGo var basert på Intel Alliance. Tidlig i 2011 var utviklingen av Intels maskinvareplattform fortsatt på et veldig tidlig stadium. Det fantes ikke engang en prototype av den Intel-baserte telefonen. Intels modempartner var langt bak markedsleder Qualcomm når det gjaldt å utvikle den essensielle LTE-funksjonaliteten. Bruken av Qualcomms kretser i MeeGo-produktene fra første fase ble igjen utelukket på grunn av samarbeidet med Intel.

• Utvikling av 4G LTE og VoLTE ledet av Nokia var ennå ikke i gang, bortsett fra arkitekturarbeid, tidlig i 2011. Etter planene ville arbeidet ha krevd et nytt team på dusinvis av utviklere, slik at støtte for disse funksjonene ville ha vært klar i 2012. Å bygge og lykkes med å lede et så stort team ville vært svært utfordrende, spesielt i MeeGo-miljøet, som er delt inn i to selskaper.

– Nokia hadde dominert smarttelefonmarkedet, med S60-plattformen som eneste levedyktige alternativ. Med unntak av Nokia kunne ingen av de andre mobilprodusentene som bruker samme plattform lage lønnsomme produkter. I 2010, da alle andre leverandører hadde byttet plattform til Android, vokste markedsandelen raskt, ledet av asiatiske leverandører og med Samsung på toppen. Nokias evne til å bremse Androids suksess med Symbian var begrenset, og Elops kunngjøring om Symbians langsomme nedgang avgjorde spillet for Androids seier en gang for alle. MeeGo ville ha nådd markedet i stor skala og med et konkurransedyktig produktspekter for sent, og det kunne bare blitt med Nokias eget økosystem, etter at andre allerede hadde forpliktet seg til å bruke Android. MeeGos rolle kunne ha vært en underdog som Windows Phone, hvis appbutikk ikke ville har vært i en bedre posisjon enn Windows Phone.

– Jeg tror sammenbruddet av Nokias telefonvirksomhet kunne vært forhindret hovedsakelig ved å bringe Android-telefoner inn i Nokias portefølje sammen med Symbian-modeller allerede før 2010. Men på det stadiet ønsket selskapet å lage vellykkede produkter med sine egne produktutviklere, og beholde full kontroll av sine egne løsninger og produkter basert på dem. I selskapet er troen at MeeGo enten kunne ha slått Android eller i det minste konkurrere likt med det. Dessverre ble det ikke slik.

Historien har imidlertid en lykkelig slutt i den grad at Nokia klarte å kvitte seg med sine telefoner i rette øyeblikk og dermed kunne finansiere oppkjøpene innenfor nettverksdelen. Der er Nokia fortsatt en av verdens tre ledende leverandører i en bransje hvor det er svært utfordrende for nye aktører å komme inn.

Erkki Koivusalo

Erkki Koivusalo, som har hatt en karriere på mer enn 20 år innen produktutvikling og standardiseringsarbeid hos Nokia, har skrevet en bok om telekommunikasjon. «Converged Communications - Evolution from Telephony to 5G Mobile Internet» er et svært omfattende, detaljorientert og lettlest verk om hvordan telefonlinjer har blitt dagens digitale, mobile internett og hvilke teknologier alt er basert på.

Boken, publisert av Wiley, forteller om drift av de nyeste telekommunikasjonssystemene, utviklingskurven fra fasttelefonnett til 5G mobilnett, og hvordan tale- og datatjenester ble kombinert. Boken beskriver sammenkoblet kommunikasjonssystemer og den inkrementelle utviklingen som har påvirket utviklingen av systemene til dagens nivå