Hvorfor ga Vebjørn Tandberg bort sin bedrift i 1939? - Elektronikknett
Tandberg Radio logo inngang

Hvorfor ga Vebjørn Tandberg bort sin bedrift i 1939?

29. september 1939 valgte Vebjørn Tandberg å gi bort sin bedrift til de ansatte. Men få eller ingen har stilt spørsmålet om hvorfor det skjedde.

Interessante spørsmål kan stilles i forbindelse med at Vebjørn Tandberg startet Tandbergs Radiofabrikk i 1933 som eneeier. Og hva var bakgrunnen for at Vebjørn Tandberg valgte å gi bort sin bedrift til de ansatte 29. september 1939? Var det for å være snill overfor de ansatte eller var det et triks? En omskrivning av eierforholdet? På grunn av hans legning, å leve alene uten egen familie, kan være et av de mest sentrale spørsmål? Å knytte de ansatte mer til sin bedrift, kan være en av hans grunner. Å skape humant og sosialt bedriftsliv i en fabrikk?

Fabrikken var hans familie, uttalte han flere ganger. Krigstrusselen vokste i Europa med usikkerheten for fremtiden. Kan det antas at det var viktig for Tandberg å skape et ettermæle? Kan noen av disse spørsmålene ha spilt inn ved å gi bort bedriften til de ansatte, sikret for at det som var skapt skulle fortsette i fremtiden? Vebjørn Tandbergs gavebrev til de ansatte 29. september 1939: Tandbergs Radiofabrikks Fond. Et fond kan få mange års varighet! Gavebrevet: Vebjørn Tandberg skulle fortsatt være toppsjefen.

Om det var så mye Tandberg ga bort til de ansatte, er et annet spørsmål. De ansatte fortsatte å være ansatte inkludert Vebjørn Tandberg. Den store forskjellen er at Vebjørn Tandberg sørget selv ved gavebrevet for at han var toppsjefen, direktør i bedriften, mens de andre ansatte fortsatte å være ansatte. I Fondets vedtekter var det bestemt at toppsjefen skulle være sivilingeniør og med elektroteknisk utdannelse. Gavebrevets innhold passet helt til at Vebjørn Tandberg skulle være toppsjefen. Tandbergs Radiofabrikk var helt eiet av Fondet. Å gi bort sin bedrift til sine ansatte kan i dette tilfellet nesten sammenlignes med å gi bort en tusenlapp på den betingelsen at mottaker ikke kan bruke den.

Foregangsmann og sterk samhørighet

Vebjørn Tandberg var en foregangsmann på flere sosiale områder i Norge. Han skapte en sterk samhørighet mellom bedrift og ansatt. Bedriftens særegne struktur og Tandbergs ledelsesform og hans råd og hans syn ved sine ofte gjentatte fabrikkbesøk, gjorde at respekten for ham stakk dypt i hele Tandberg-bedriften. Etter fusjonen med Radionette sommeren 1972, besøkte Vebjørn Tandberg aldri de ansatte i Sandvika, der omtrent halvparten av de ansatte i Sandvika var ansatt i Tandberg. Mange av de tidligere ansatte i Radionette var flere ganger til stede i representasjonsboligen i Nordbergveien med jenka-dans rundt svømmebassenget og tilhørere til kveldens kåseri av Vebjørn Tandberg.

Han utnevnte selv sin etterfølger

Toppsjef var Vebjørn Tandberg fortsatt til han pensjonerte seg i 1974. Den han utnevnte til sin etterfølger, sivilingeniør Andreas Skogvold, fortsatte å være toppsjefen som leder av Tandbergs Radiofabrikks Fond, styreformann og adm. direktør i Tandbergs Radiofabrikk. Med denne spesielle selskapskonstruksjonen fra 1945 var bedriften blitt et aksjeselskap. Fondet hadde styringsretten. I 1971 gikk Tandbergs Radiofabrikk på børsen – et børsnotert selskap. Fondet hadde 50 prosent av stemmene på generalforsamlingen, og beholdt igjen styringsretten. I 1977 måtte Fondet gi avkall på alle sine særrettigheter i bedriften, forlangt av Industrifondet. Vebjørn Tandberg gikk selv inn for at Fondet skulle gi avkall på sine rettigheter. Det viktigste for ham var at Tandbergs Radiofabrikk fortsatte å eksistere.

Ga bort bedriften – ble utestengt

Vebjørn Tandberg mottok i august 1978 brev fra bedriftens ledelse om at det var et ønske at han ikke mer besøkte bedriften. Den samme dagen begikk Tandberg selvmord. Det førte til protester mot ledelsen og senere, da det ble noe kjent at Tandbergs bortgang skyldtes selvmord. De ord som ofte kom fra allmenheten: «Han ga bort sin fabrikk til de ansatte, og nå ble han utestengt av ledelsen

På høy tid å finne bakgrunnen til gaven

Jeg mener at det er på høy tid å forsøke å finne frem til bakgrunnen for hvorfor Vebjørn Tandberg ga bort bedriften ved et gavebrev til sine ansatte i september 1939. En stiftelse - Tandbergs Radiofabrikks Fond. Det var Vebjørn Tandberg som styrte Fondet. Fondets formål var å støtte forskning og andre tiltak som kunne utvikle den industrielle virksomheten på elektronikkens område i Norge til beste for allmenheten.

Tandbergs testament. Fondet eksisterer fremdeles

Samme dag som Vebjørn Tandberg begikk selvmord, etterlot han sitt testament:» Det jeg forøvrig etterlater meg gir jeg til TANDBERGS RADIOFABRIKKS FOND». Ville Vebjørn Tandberg sikre sitt ettermæle? Hadde han her søkelys på sitt ettermæle ved at Fondet ville overleve? Tandbergs Radiofabrikks Fond eksisterer i dag hos UNIFOR, Oslo. Unifor er forvaltning stiftelse for fond og legater. Vedtektene i Tandbergs Radiofabrikks Fond er forandret gjennom årene, ifølge Unifor. Det ble tilførsel av ny grunnkapital som Vebjørn Tandbergs arvinger har overlatt fondet fra hans dødsbo i tråd med Vebjørn Tandbergs ønske, utarbeidet av fondets ledelse i 1980 reviderte vedtekter for fondet. 

På 1990-tallet ble midler i fondet brukt til å gi ut en bok om Tandberg og Tandbergfabrikkene, bifalt av de rette instanser og fondsstyret. Formålene med dette var blant annet å beskrive Tandbergs ideer om industrietablering og -utvikling.

Boken om Vebjørn Tandberg – Triumf og tragedie

Denne ble skrevet av Arnljot Strømme Svendsen og Helmer Dahl og utgitt i 1995 (Bokens navn: Vebjørn Tandberg – Triumf og tragedie. Forlaget: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke A.S., Bergen). Etter utgivelsen av boken var det midler igjen i fondet, men fremdeles alt for lite til at man kunne utdele heltids stipendier. Det ble da en omdannelse av fondet som førte forvaltningen over til NTNU. Vedtektene er forandret slik at de er tilpasset den nye situasjonen, og fortsatt i Tandbergs ånd. Stiftelsen støtter forskning og andre tiltak ved NTNU som kan utvikle industriell virksomhet innen elektronikk i Norge. Urørlig grunnkapital er kroner 1.500 000,-. I 2021 skal det deles ut inntil kroner 62.000,-.

Mangler i forordet 

Der står ingen ting om at boken ble finansiert av Fondet. Det mener jeg er en grov utelatelse av forfatterne Helmer Dahl, Arnljot Strømme Svendsen og Fagbokforlaget. I forordet står flg.: «En særskilt takk retter vi til Tandbergs Radiofabrikks Fond for dets interesse for og impulser i vårt arbeide. Og til Fagbokforlaget for handlekraft og humør. Bergen i september 1995. Helmer Dahl Arnljot Strømme Svendsen». Finansiering av boken er helt utelatt! Ovennevnte utelatelse om at boken er finansiert av Fondet, kan gi uriktig innhold i boken om Tandberg og bedriften. Når boken er finansiert av arvingene, kan bokens innhold gi leserne inntrykk av at kritisk distanse ikke er fulgt. Da kan det grense til å være et partsinnlegg i bokform.

Etterord

Det skjer ikke så ofte at eneeiere overfører eierskapet til en stiftelse. Men i de tilfeller der det skjer, så ligger det et motiv bak. Det kan være en slags idealisme og et håp om stabilitet. Det kan også gjøre det mer komplisert for en ny eier, å gjøre akkurat som det passer best. I Vebjørn Tandbergs tilfelle kan det være et slags triks. Men Tandberg kunne aldri vite, den gang i 1939, at bedriften skulle bli såpass stor og kjent som den ble. Det kunne tenkes at han tok dette grepet etter at bedriften ble landskjent, slik at han kunne hente en slags riksdekkende sympati på det. Men den oppmerksomheten kom sterkere til syne langt senere, etter at bedriften ble stor. Vebjørn Tandberg kunne ikke forutse dette den gang han opprettet stiftelsen – Tandbergs Radiofabrikks Fond.

Vebjørn Tandberg gjorde vel egentlig litt av hvert, i lys av at han visste at han ikke ville få egne etterkommere som kunne overta hans posisjon. Det kan i grunnen forklare påstanden om at folkene i Tandbergs Radiofabrikk var hans nærmeste familie. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å fastslå hva som var bevisst «storybuilding» og hva som utelukkende var et utslag av hans eksentriske og dels merkelige personlighet.

Den gjengse oppfatning blant publikum var nok at Vebjørn Tandberg var en hedersmann, at det var flott at han opprettet et fond og at han innførte endel sosiale nyvinninger i bedriften. Publikum så ham som en rikskjendis.

Fredrik C. Hildisch er tidligere eksportsjef i Radionette. Han var ansatt i RadiOnette over 16 år og senere over 6 år i Tandberg.

Kommentarer