Motpolene: Vebjørn Tandberg og Jens Christian Hauge - Elektronikknett
Dramaet rundt Norges store elektronikkfusjon

Motpolene: Vebjørn Tandberg og Jens Christian Hauge

Fusjonen Radionette – Tandberg: Før 1971 kjente de hverandre ikke, men i de neste åtte årene ble de to det som kan kalles «kamphaner» på tomannshånd og i styrerommet i konsernet Tandbergs Radiofabrikk.

I år er det 40 år siden Tandbergs Radiofabrikk ble slått konkurs, julen 1978. Konkursen rammet 2.028 personer. Høsten ble dessuten svært dramatisk, da Vebjørn Tandberg tok sitt eget liv.

Vebjørn Tandberg

Vebjørn Tandberg (1904-1978) startet Tandbergs Radiofabrikk i 1933. I 1952 ble fabrikkens første båndopptaker markedsført. Gjennom de siste nesten to tiår hadde bedriften en kraftig ekspansjon. Konkurs julen 1978. Statens samlede tap, i statlig støtte, på Tandbergs Radiofabrikk ble ca. 240 millioner kroner (omregnet til pengeverdi 2017: 1,025 milliarder kroner).

Jens Chr. Hauge

Høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauges (1915-2006) navn var velkjent i Norge – _som leder for Milorg under krigen, statsråd for Arbeiderpartiet og styreleder i store og velkjente selskaper som SAS, Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Statoil, Nationaltheatret for å nevne noen.

Jens Chr. Hauge var en norsk gigant som kanskje ingen andre matcher i vårt land. Han hadde et enormt nettverk både lokalt og internasjonalt som ga ham en unik posisjon. Hardtslående, dirigerende og dominerende stil med kraftfull form, når andres synspunkter kom frem på møter, og han var rask på avtrekkeren. Myk og omsorgsfull var han også.

Hauge var en handlekraftig person som skapte resultater i en blanding av politikk, næringsliv og jus. Samtidig ble han mistenkeliggjort for å være et maktmenneske. Mystikken lå rundt ham når media ønsket svar fra ham. Da forholdt han seg oftest helt taus.

Hauge hadde nettverk «i alle himmelretninger», og spesielt før en avgjørelse skulle tas avspeilet Arbeiderpartiets maktstruktur seg: «Noen har snakket sammen».

Under Hauges nære kontakt med fagbevegelsen under og etter fusjonen, sentralt i LO og forbundet Jern og Metall, sørget Hauge for å beskytte de LO-ansatte i produksjonsselskapet Jan Wessels radiofabrikk Radionette. Det førte til at Hauges mange innspill bar preg av industripolitiske hensyn, samtidig med at Radionette-bygget i Sandvika ikke skulle nedlegges, når Tandbergkonsernet nærmet seg konkurs i 1977. I alle år informerte Hauge sentrale ledere i fagbevegelsen i detalj om utviklingen, viser Hauges notater. En grå eminense.

Hauge hadde en enorm arbeidskapasitet og var dyktig til å overbevise andre. Det viser hans personlige arkiv som jeg har fått tilgang til. Han fikk de muntlige sakene ned på papiret som notat, omtrent som en dagbok, og visste i ettertid hva som var sagt mellom partene. Slik var det også med fusjonsdrøftelsene med Vebjørn Tandberg. Sannsynligvis skrev Tandberg ikke ned noe om disse drøftelsene, en informasjon som jeg sitter inne med, fra sentralt Tandberg-hold. Tandberg ringte ofte Hauge, og Hauge skrev notat av samtalene enten samme dag eller dagen etter.

Hauge inn i Radionette

I juni 1971 kom Jens Chr. Hauge inn i norsk radio- og fjernsynsindustri ved å bli styreformann i de tre Radionette-selskapene: AS Radionette norsk radiofabrikk, AS Jan Wessels radiofabrikk Radionette, AS RadioVisjon. Selskapene var fremdeles eid av Jan Wessel (1903-1980), grunnlegger av Radionette i 1927. Radionette er mest kjent for Kurér-reiseradioer, men Wessel er også kjent for å ha konstruert og produsert Europas første radio for lysnettdrift – Radionette R3 – i 1927. Den første og klassiske Kurér-modellen ble lansert i 1950.

De tre Radionette-selskapene ble et halvt år før Tandberg gikk konkurs julen 1978, slettet fra firmaregisteret i Bærum.

Nå skulle kun Tandbergs Radiofabrikk fortsette og overleve som produsent i forbrukermarkedet.

Fusjonsspørsmål

Våren 1971 ble fusjonsspørsmålet lagt frem av industriminister Finn Lied (1916-2014) på et møte med Vebjørn Tandberg. Bakgrunnen var at Tandberg ønsket statlig støtte til bygging av en ny fabrikk for båndopptakere på Skullerud. Velkjent er det for mange at Tandberg avslo Lieds fusjonsspørsmål da han hadde nok med sin fabrikk.

Tandbergs Radiofabrikk 1968 Tandbergs Radiofabrikk, ca 1968.

Foranledningen til Finn Lieds spørsmål var at Radionette var i en økonomisk vanskelig situasjon. Radionette og også Tandberg trengte kapital. Begge bedriftene hadde i slutten av 1960-tallet økonomiske problemer. Størst problemer hadde imidlertid Radionette. Kildene til utlån var Kreditkassen (bankforbindelsen til begge selskapene) og de offentlige låneinstitusjonene Strukturfinans og Tiltaksfondet. De offentlige låneinstitusjonene mente at begge bedriftene burde slås sammen. Dette hadde industriminister Finn Lied blitt orientert om på forhånd.

Under de kommende drøftelsene i begynnelsen av 1972, representerte Vebjørn Tandberg sin bedrift og Jens Chr. Hauge de tre Radionette-selskapene etter en skriftlig avtale med Jan Wessel. Fusjonen trådte formelt i kraft 22. juni 1972, avtalen ble undertegnet av Tandberg og Wessel i mai samme året.

Hauge holdt hele tiden Wessel orientert og drøftet sakene med ham enten muntlig eller i brev, viser Hauges notater.

Noen av disse fusjonsdrøftelser ønsker jeg å belyse i denne artikkelen 46 år etter at det skjedde. Jeg lar Jens Chr. Hauge fortelle en del av dette selv, gjennom sitt private arkiv.

Tandbergs aftenbønn – Hauge slår tilbake

Vebjørn Tandberg gir Jens Chr. Hauge denne pussige bemerkning som stadig har blitt gjengitt i media: «Hadde jeg hatt den vane å be aftenbønn ville jeg ha sagt: Kjære Gud la meg ikke få advokat Hauge som motpart».

TØV om Tandbergs Radiofabrikk, skrev Jens Chr. Hauge som et tilsvar i Aftenposten 24. januar 1979 til en person i Bærum som hadde gått til et personangrep på ham. Hauge svarer:» Det var ikke Hauge som «fikk i stand» Tandbergs kjøp av Radionette. Det var Tandberg som tok initiativet til en fusjon overfor Radionette, der jeg var formann i styret». Tilføyet av Hildisch: 3. januar 1972. Telefon fra Vebjørn Tandberg til Hauge. Tandberg ønsket å drøfte mulighetene for en fusjon mellom de to selskapene. Hauge drøftet saken med Jan Wessel, som var enig i å starte fusjonsforhandlinger.

Møte på Tandbergs Radiofabrikk
Vebjørn Tandberg og Jens Chr. Hauge på Kjelsås Et sjeldent bilde av Tandberg og Hauge, på Kjelsås. Fra Fredrik C. Hildisch' arkiv.

Det var kun Hauge og Tandberg som var tilstede på møtet på Tandbergs kontor den 10. september 1971. Hauge skrev i sitt notat: «Det var Tandbergs syn at hvis man skulle komme inn i et større samarbeid, måtte det en eller annen fusjon til. Han sa at han ikke hadde noen interesse av å erverve aksjemajoriteten i Radionette. Han hadde nok med sine egne problemer». «Jeg (Hauge) tilføyde også at den norskeide industri ville få bedre lånemuligheter dersom de gjorde så vidt meget i retning av samordning og samarbeide at de derved kunne få lån under forskjellige strukturerings- og finansinstitusjoner». Notatet til Hauge fortsetter: «Det var en litt ubestemmelig samtale. Det var noe likendes med mannen. Han har jo også sin innsats å vise til. Det er imidlertid mitt inntrykk at han liker først og fremst å lære av seg selv, og at han liker godt å høre på seg selv. Jeg er slettes ikke sikker på hvor åpen han overhodet er for andres resonnementer. Jeg er heller ikke sikker på hvor god han ville være å samarbeide med. Det vil for meg nå bli et behov for å undersøke mer, først i Radionette og deretter hos andre sakkyndige, også i banken og i Tiltaksfondet, før jeg går videre i neste omgang». Hauge redegjorde for styret i Radionette for samtalen med Vebjørn Tandberg om mulighetene for samarbeid mellom Radionette og Tandberg-fabrikken.

Fusjonsdrøftelser:
Åpningsmøtet mellom de to bedriftene

Hauge skrev i notatet: «Strengt fortrolig. Spørsmål om fusjon Radionette/Tandberg. Den 5. januar 1972 kl. 14.00 møttes representanter fra Tandberg på mitt kontor til en drøftelse av spørsmålet om fusjon. Fra Tandberg møtte direktør Tandberg selv pluss tre av hans medarbeidere på den tekniske og merkantile side. Fra Radionette møtte Wessel, Bjørvik (Asbjørn Bjørvik (1922-1994) var adm. direktør for de tre Radionette-selskapene) og meg selv».

Hauge poengterte: «Fra Radionette åpnet jeg med å si at vi var positivt innstillet på en drøftelse av en fusjon basert på at bedriftene i en ny bedrift fikk andeler etter sine reelle verdier fastsatt etter likeartige prinsipper. Det var en forutsetning at Radionette-navnet skulle beholdes. Det var Tandbergs oppfatning at begge merker burde bevares og begge bedrifters identitet opprettholdes. Det var lettere å øke markedet med to innarbeidede merker enn med ett. Det ble enighet mellom partene om at det første møtet var så vidt lovende at man skulle fortsette å komme sammen om en uke».

Regnskapene:
Mange telefonsamtaler

Dagen etter mottok Hauge et sammendrag av Tandbergs regnskaper for de siste tre år sammen med bedriftens vedtekter. Dagen deretter sendte Hauge svarbrev til Tandberg og foreslo at bedriftene fremlegger årsregnskapene for de siste fem år: 1966-1970. Vebjørn Tandberg likte ikke å legge frem de siste fem års regnskap. Den 10. januar ringte Tandberg til Hauge, hvor Tandberg mente at det var nok å legge frem de siste tre års regnskaper. Hauge skriver i sitt notat: «Han viste en besynderlig motvilje mot å legge frem fem år og beretninger. Jeg sa at jeg nesten ikke kunne ta det alvorlig, når vi nå skulle drøfte så alvorlige ting. Det kunne jo ikke være noe problem å legge frem regnskap og beretning for ytterligere to år». Tandberg ga seg ikke med sin første telefonsamtale med Hauge, den 10. januar. Det ble flere telefonsamtaler fra Tandberg. Hauge anmodet Tandberg om møte den 13. januar, som ble holdt på Hauges kontor kl. 14, for å gi en gjennomgang fra Tandbergs regnskaper om egenkapital og avsetninger. Det gjorde Tandberg på møtet, hvor det også var enighet om at partene ikke skulle drive regnskapsdiskusjonene for langt. Hauge kalte sitt notat for møte nr. 2.

Fargefjernsyn. Og gammel patriotisme

Dette møtet den 13. januar fortsatte med en langvarig diskusjon om hvordan partene skulle gå videre. Utvikling og produksjon om fargefjernsyn ble også drøftet. Fusjonen måtte også skje på grunnlag av en bedømmelse av de relative verdiene i begge bedriftene. Hauge påpekte: «Etter fusjonen måtte der være én enhet, og gammel patriotisme måtte legges bort». Notatet til Hauge fortsetter: «Jeg sa også til Tandberg at jeg trodde Staten ville være fornøyd med at der ble gjort et stykke arbeid fra de to bedrifter. Dersom for eksempel stat eller disse finansinstitusjoner ikke var interessert i å følge opp en fusjon på det grunnlag og med det ambisjonsnivået som vi hadde tenkt oss, kunne det kanskje ha liten hensikt å føre den videre. Tandberg sa at han var helt enig i dette resonnement».

Jon Hoem arbeidet med fusjoner

Siviløkonom Jon Hoem (1920-2011) hadde i mange år arbeidet på Emaljeverket i Oslo og hadde i 1968 etablert egen konsulentvirksomhet. Banksjef Tor Moursund (1927-1996) i Kreditkassen (banken som begge selskapene brukte som hovedbankforbindelse) ble informert av Hauge i møte 14. januar 1972 at Hauge hadde fått i oppdrag fra Radionette og Tandberg å utforme et mandat for det videre gruppearbeid. Verdisettelse og plan skulle skje i samråd med banken, og det skulle også overveies hvilke utenforstående eksperter man burde benytte. Tilstede fra banken var også kontorsjef Bjerke.

Nylig hadde det skjedd en sammenslåing av fire store malingsfabrikker – Jotun, Fleischers, De-No-Fa Lilleborg og Alf Bjercke. Det var Jon Hoem som hadde arbeidet med denne fusjonen. Hoem hadde evnen til å få partenes tillit. En av fusjonspartene hadde uttalt dette om Jon Hoem: «Hoem hadde luket ut alt opplegg til bråk». Den 3. februar ble det holdt et møte på banksjef Moursunds kontor mellom Hoem og Hauge. Hauge fastslo: «Hoem var øyeblikkelig på hjemmebane og stilte en rekke intelligente og presise spørsmål».

Nå var Hoem i gang

Hauge ringte Hoem den 29. februar for å spørre hvordan saken sto. Hoem svarte at han hadde vært i kontakt med begge sider, og han mente å ha konstatert at det i realiteten var sterke interesser på begge hold for å finne en løsning. Hauge kommenterte: «Hoem sa imidlertid – _hva jeg måtte erklære meg enig med ham i – at hans oppspill måtte være vel gjennomarbeidet, slik at det hadde en overbevisende kraft».

Vebjørn Tandberg blid som en lerke

Hauges notat 24. april etter en telefonsamtale med Tandberg. «Tandberg er blid som en lerke. Hans poeng er at det nå haster med å komme i gang med forhandlinger. Jeg sier at jeg er aldeles enig. Så snart Hoem har gjort sitt oppspill er vi klare til å ta fatt på tingene». «Tandberg spurte meg om vi regnet med at Wessel ville trenge lang tid på å bestemme seg og om det ville bli nye detaljer. Jeg sa at Wessel hadde gitt meg meget vide fullmakter, og at jeg trodde ikke det».

Verdiansettelsen
Aksjebrev 1971 og 1972

Hoems verdiansettelse i forholdet: Radionette-selskapene 19 prosent. Tandbergs Radiofabrikk 81 prosent. I utvidelse av aksjekapitalen i Tandberg (Tandbergs aksjer ble allerede høsten 1971 børsnotert) gis 90.000 aksjer pålydende kroner 100,- som er tilsvarende kroner 9 millioner som vederlag for overtakelsen av alle aksjene i Radionette-selskapene. Før forhandlingene startet, hadde Wessel overfor Hauge antydet at han mente at verdiene av Radionette var 10 millioner kroner.

Wessel hadde satt opp et regnestykke som viste seg å ligge nær Hoems verdiansettelse. Wessel godtok 9 millioner i Tandbergaksjer.

Rundt 1970-årene trengte Tandbergs Radiofabrikk mer kapital. Høsten 1971 ble det satt i gang en aksjeutvidelse - en aksjeemisjon – _for å styrke bedriftens økonomi. 11.989 tegnet aksjer for 37 millioner kroner. Nytt styre ble valgt med 6 medlemmer, og Vebjørn Tandberg ble selvfølgelig ny styreformann mot tidligere enestyrer. Han var også konsernets administrerende direktør.

Trykket nye aksjebrev

Da Jan Wessel fikk 9 millioner kroner i Tandberg-aksjer, var det bare for Tandberg-fabrikken å fortsette å trykke opp nye aksjebrev. Tandberg ringte en kveld til merkantil direktør Stein Ottersen angående fusjonen: «Ja, nå har vi kjøpt Radionette». «Til hvilken pris?». Svaret fra Tandberg: «Prisen? Vi skal jo betale med aksjer», ifølge Ottersens kronikk i Dagbladet 22. desember 1978 «Hvorfor gikk det galt med Tandberg?».

Wessels Tandbergaksjer og skattegjeld
Jan Wessel - innvielsen av Radionette-bygget i Sandvika 1969 001 Jan Wessel, fra innvielsen av Radionette-fabrikken i Sandvika i 1969. Fra Fredrik C. Hildisch' arkiv.

Aksjer kan være mye verdt, lite eller ikke noe. Tandbergaksjene ble etter noen år ikke verdt en eneste krone! Jan Wessel tapte sin formue og i tillegg fikk han store problemer med å betale sin skatt, siden Tandbergaksjene etter noen år ikke ga utbytte. For ham ble aksjene en pest og en plage. Jan Wessel hadde ikke inntektsgivende aksjer som førte til at han ikke hadde kontanter å betale sin skatt med. Det ble stor skattegjeld til Bærum på grunn av skattlagt formue: kroner 746.835,- inklusive renter og morarenter (omregnet til pengeverdi 2017: kroner 3.456.600). I 1977 var Tandbergaksjene ikke omsettelige og formuesandelen fra Radionette-selskapene smuldret bort. Det hadde kostet Wessel kroner 828.000,- bare i formuesskatt å stå som eier av disse aksjene som i 1977 var nærmest intet verd. I tillegg kom hans store skattegjeld.

Flere telefonsamtaler fra Tandberg

12. mai ringte Tandberg til Hauge og sa at han ville godta Jon Hoems rapport. Mellom 12. og 19. mai var det flere telefonsamtaler fra Vebjørn Tandberg, som gjorde fusjonssaken vanskelig og som Hauge orienterte Wessel, Hoem og Moursund om. De gjaldt i vesentlig grad pensjonsforpliktelsene til Wessel og hans rett til få en styreplass i Tandbergstyret. Wessel ville, som største aksjonær, med sin aksjepost på 9 millioner kroner ha krav på en styreplass. Dette var allerede lagt inn av Hoem, inklusiv pensjonsforpliktelsene. Nå kunne hele planen om fusjon falle i grus bare noen dager før prinsippavtale mellom selskapene skulle undertegnes av Vebjørn Tandberg og Jan Wessel.

Hauge lå på været

Hauge avventet at Tandberg skulle ringe ham, og han skrev i sitt notat: «om Tandbergs nerver skulle holde, om han ville melde seg igjen i løpet av den 18. eller 19.». Hauges antagelse om Tandbergs nerver slo til. Tandberg ringte Hauge den 18. Da var Hauge opptatt foran et annet styremøte, men han skulle ringe Tandberg tilbake på ettermiddagen.

Dette notatet kaller Hauge for «siste akt», hvor Hauge skrev: «Litt over kl. 18 ringte jeg hjem til Tandberg og fant en blid Tandberg». «Vi ble enige om å møtes hos Finn Lied neste morgen kl. 09.30. Tandbergs folk hadde allerede bestilt en time hos Finn Lied som vi kunne gå inn på. Jeg sa at jeg syntes det var morsomt. Vi var enige om at jeg skulle medbringe avtalen til møtet hos Finn Lied. Det utviklet seg etter hvert en relativt gemyttlig samtale. Jeg sa at jeg så frem til å treffe ham i hans rike som styremedlem i hans bedrift. Han (Tandberg) forsikret at styret etter hans mening måtte gi administrasjonen meget frie hender, og at han ikke hadde tenkt å holde mange styremøter. Jeg tilrådet ham å bruke styret på den riktige måten. Dets viktigste funksjon var å være rådgiver. Han burde ikke demonstrativt neglisjere sitt styre, det ville være en uklok politikk».

Tandberg godtok pensjonsforpliktelsene som de var. Det ble oppnådd enighet om at Jan Wessel fikk rett til en representant i det nye Tandbergstyret. Representanten ble Jens Chr. Hauge, Wessels advokat.

Fusjonsavtalen ble undertegnet
Radionette-SOUNDMASTER-40-web.jpg_article Design var viktig både for Tandberg- og Radionette-produktene. Her en Radionette Soundmaster 40 fra 1972.

Den 19. mai 1972 ble fusjonsavtalen undertegnet av Vebjørn Tandberg på industriminister Finn Lieds kontor. Avtalen var tidligere sydd sammen av Hauge og Tandberg. På ettermiddagen reiste Hauge til Sandvika til styremøtet i Radionette for å få Wessels underskrift. Etter styremøtet reiste Hauge til Tandberg i Nordbergveien og overleverte til ham hans undertegnede eksemplar av fusjonsavtalen. Fusjonsavtalen var en prinsippavtale, da den senere i juni skulle godkjennes av generalforsamlingene i de fusjonerte selskaper. Begge generalforsamlingene godkjente avtalen.

Den 30. mai redegjorde Hauge for fusjonen overfor de ansatte i Radionette i Sandvika. Jan Wessel og Asbjørn Bjørvik var også tilstede. De sa ikke noe. Mange spørsmål ble stilt til Hauge som han svarte på. Møte varte i femti minutter. Jeg var tilstede på dette møtet sammen med de aller fleste i Radionette.

Like før generalforsamlingen i Tandbergs Radiofabrikk

Hauge opplyste i sitt notat: «Det ble som jeg regnet med – straks en telefonsamtale om generalforsamlingen – Tandberg elsker jo telefonforhandlinger. Vi talte ikke så mye om SEAS. Jeg sa at jeg ville søke ham onsdag formiddag. I mellomtiden måtte jeg tale med Wessel».

Saken var at Tandberg ønsket å overta høyttalerfabrikken SEAS fabrikker i Moss som Jan Wessel og Carl C. Nørgaard Madsen (1921-1992) eide i fellesskap. Den overtakelsen ble det aldri noe av. SEAS fabrikker i Moss produserer fremdeles i dag høyttalere. SEAS var en del av Wessels livsverk.

Hildisch hadde telefonsamtale med Jon Hoem

Jeg ønsket å få litt informasjon fra Jon Hoem om hvordan møtene med Vebjørn Tandberg og Jan Wessel hadde foregått. Jon Hoem var åpen overfor meg og han kunne fortelle at det var stor avstand mellom partene. Det ble ikke holdt noen fellesmøter mellom Tandberg og Wessel. Møter ble holdt med hver av partene. Lange samtaler. Tandbergs Radiofabrikk var flinke til å promotere seg. Bitre fiendskap lå bak og det skar seg ofte for Vebjørn Tandberg. Jan Wessel var beskjeden. Fikk et veldig godt inntrykk av Jan Wessel. Hauge var sterk. Vi snakket veldig fritt og jeg ba om supplerende opplysninger fra begge to. Hoem avsluttet telefonsamtalen med at Kreditkassen hadde tillit til ham og han fikk hyggelig brev fra banken da oppdraget var fullført.

Etterord
Takk til Hauges sønn

En stor takk til Marius Hauge (1949-2015) som lot meg slippe til i sin fars private arkiv. Et arkiv om Radionette og Tandberg som går frem til begynnelsen av 1978, i tillegg om høyttalerfabrikken SEAS fabrikker hvor Hauge var styreformann i flere år.

Jeg ønsker å spissformulere Jens Chr. Hauges egenart: Han var hverken statsminister eller konge i landet. Eller var han kanskje noe av begge deler?

Innsyn i Jens Chr. Hauges private arkiv ble for meg som en reprise på en del av mitt liv i begge bedrifter. Jeg var ansatt i Radionette i 17 år og i Tandberg på grunn av fusjonen i vel 5 år fra 1973 til 31. mars 1979. Jeg var den siste ansatte som forlot Radionette-bygget i Sandvika. Vaktmesteren var igjen i bygget.

Brev fra Finn Lied

På 2000-tallet hadde jeg flere samtaler og korrespondanse med den tidligere styreformann Finn Lied (1916-2014) i Tandbergs Radiofabrikk. Jeg ønsker å gi innsyn i Lieds brev av 5. mai 2009 til meg:

«Kjære Fredrik C. Hildisch, 3530 Røyse. Jeg reflekterer gjerne om mitt relativt korte, men intense engasjement i forhold til Tandbergs Radiofabrikk. Vi var jo på konkursens rand og vårt hovedmål var å sikre en refinansiering. Etter ca. 50 styremøter i løpet av et snaut år, følte vi at vi hadde løst oppgaven. Men vi var faktisk utmattet og foreslo at nye krefter burde overta».

Den 31. mars 1978 gikk styreformann Finn Lied og styremedlemmene Jens Chr Hauge og Vebjørn Tandberg ut av Tandbergstyret. Allerede fra høsten 1977 fikk bedriften inn nye personer i ledelsen.

Et nytt styre ble utnevnt 30. mars 1978, en utnevnelse staten sto bak. Nå hadde staten overtatt styringen med ny aksjekapital og driftstilskudd. Det nye styret ble «Anda-styret» med siviløkonom Kjell Anda som styreformann. Dette ble det siste styret i Tandbergs Radiofabrikk. 31. august tok Vebjørn Tandberg sitt eget liv. Julen 1978 ble bedriften slått konkurs.

«Anda-styret» sammen med de nye personene i ledelsen fikk en kort funksjonstid.

Varemerket Radionette lever fortsatt i Elkjøp-konsernet

I dag finnes ikke Tandbergprodukter på markedet. Elkjøp markedsfører Radionette-radioer i 400 varehus i de nordiske land. Utvilsomt er Radionette et betydelig merke i kjeden. Elkjøp kjøpte Radionette-navnet og det som naturlig tilhørte Radionette-navnet høsten 1979 for kroner 900.000 av bostyret i Tandbergs Radiofabrikk.

Kommentarer